Gå til hovedinnhold

1.mai på Gjøvik

1.mai er blitt tilbrakt i Arbeiderparti-bastionen Gjøvik. Det har vært en utrolig hyggelig opplevelse. Det er ingenting som motiverer mer enn masse ivrige FrPere som står på stand, snakker politikk og er fantastisk motivert for å drive valgkamp. Og det de kjemper for er blant annet å få meg inn på Stortinget (selv om det viktigste selvfølgelig er regjeringsskifte). Jeg skal innrømme at jeg blir fantastisk rørt av den innsatsen mange hundre FrPere i dette fylket legger ned for å endre det norske samfunn, og man merker at flere og flere nå får troen på at det faktisk er mulig å få det til. Den entusiasmen og det engasjementet jeg føler blant de aktive FrPerne i Oppland motiverer meg bare enda mer til å stå på frem mot 14.september. Tusen takk til alle dere som bidro i dag. Dere er fantastiske, og dere gjør meg stolt av å være FrPer! :)

På en dag som 1.mai (som jeg skal innrømme at jeg tradisjonelt sett ikke har hatt et forhold til), så liker jeg å minne meg selv på sliterne i samfunnet vårt. Jeg snakker ikke om meg selv, som sliter og strever for å endre det norske samfunnet (selv om det er et slit å være politiker også i blant), men jeg snakker om de som sliter for å skape verdier, de som sliter for å få endene til å møtes i hverdagen, og ikke minst alle de som har slitt hele livet for å forsørge seg selv og sin familie, og som nå blir møtt med smuler av det offentlige i forhold til å tilby dem en verdig alderdom.

Jeg blir mektig provosert av de sosialistiske partiene som hele tiden snakker om at de skal "ta fra de rike". For dem de egentlig rammer er sliterne. Det er blant annet de små- og mellomstore bedriftene som får merke det skyhøye skatte- og avgiftsnivået i Norge på kroppen. Dette er ikke rikinger. Dette er bedrifter med en, to eller tre ansatte, det er de små familieeide bedriftene og det er de menneskene vi kjenner som driver en butikk eller et bilverksted i Oppland. Dette er ikke rikinger, men det er de som sliter (og de sliter spesielt nå under finanskrisen) for å holde liv i bedriften sin, for å beholde sine ansatte og for å skape verdier som andre senere kan nyte godt av. Jeg er for å senke skattene og avgiftene for å gjøre hverdagen lettere for disse, og jeg vil senke skattene og avgiftene for vanlige arbeidsfolk, slik at de får litt mer å rutte med i hverdagen. Det er det viktigste vi kan gjøre for arbeiderne i Norge!

Andre slitere, som dessverre ikke skriker altfor høyt i den offentlige debatten, er våre eldre. Det er de som virkelig merker kuttene i kommunebudsjettene rundt omkring nå, men de er dessverre ikke gruppen som lager demonstrasjonstog foran kommunehuset når sykehjemsplasser fjernes og når hjemmetjenestetilbudet reduseres. Derfor har vi som politikere en ekstremt viktig oppgave i forhold til å ikke glemme disse menneskene mellom de avisoppslagene vi til stadighet ser om tilstanden i eldreomsorgen. En av de viktigste sakene FrP går til valg på, er å lovfeste retten til sykehjemsplass, og jeg føler meg ganske sikker på at det er en av de første tingene som blir grepet fatt i når vi inntar regjeringskontorene.

En annen "sliter", er min tante, Edel. Hun mottok Positivprisen i Sør-Aurdal kommune i går, og fikk den tildelt i kommunestyremøtet i går. Hun har stått på hele livet for hva hun tror på. Hun driver småbruk, samtidig som hun flere ganger i året arrangerer noe som heter Kremmertorget. Hun har også startet en bruktbutikk ute i Begnadalen; Bruktbua på Hjørnet. Kanskje ikke det som skaper de største økonomiske verdiene, men den glede det gir for innbyggere og turister er enorm. Tusen takk for innsatsen Edel. Jeg er stolt av å være i familie med deg!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…