1.mai på Gjøvik

1.mai er blitt tilbrakt i Arbeiderparti-bastionen Gjøvik. Det har vært en utrolig hyggelig opplevelse. Det er ingenting som motiverer mer enn masse ivrige FrPere som står på stand, snakker politikk og er fantastisk motivert for å drive valgkamp. Og det de kjemper for er blant annet å få meg inn på Stortinget (selv om det viktigste selvfølgelig er regjeringsskifte). Jeg skal innrømme at jeg blir fantastisk rørt av den innsatsen mange hundre FrPere i dette fylket legger ned for å endre det norske samfunn, og man merker at flere og flere nå får troen på at det faktisk er mulig å få det til. Den entusiasmen og det engasjementet jeg føler blant de aktive FrPerne i Oppland motiverer meg bare enda mer til å stå på frem mot 14.september. Tusen takk til alle dere som bidro i dag. Dere er fantastiske, og dere gjør meg stolt av å være FrPer! :)

På en dag som 1.mai (som jeg skal innrømme at jeg tradisjonelt sett ikke har hatt et forhold til), så liker jeg å minne meg selv på sliterne i samfunnet vårt. Jeg snakker ikke om meg selv, som sliter og strever for å endre det norske samfunnet (selv om det er et slit å være politiker også i blant), men jeg snakker om de som sliter for å skape verdier, de som sliter for å få endene til å møtes i hverdagen, og ikke minst alle de som har slitt hele livet for å forsørge seg selv og sin familie, og som nå blir møtt med smuler av det offentlige i forhold til å tilby dem en verdig alderdom.

Jeg blir mektig provosert av de sosialistiske partiene som hele tiden snakker om at de skal "ta fra de rike". For dem de egentlig rammer er sliterne. Det er blant annet de små- og mellomstore bedriftene som får merke det skyhøye skatte- og avgiftsnivået i Norge på kroppen. Dette er ikke rikinger. Dette er bedrifter med en, to eller tre ansatte, det er de små familieeide bedriftene og det er de menneskene vi kjenner som driver en butikk eller et bilverksted i Oppland. Dette er ikke rikinger, men det er de som sliter (og de sliter spesielt nå under finanskrisen) for å holde liv i bedriften sin, for å beholde sine ansatte og for å skape verdier som andre senere kan nyte godt av. Jeg er for å senke skattene og avgiftene for å gjøre hverdagen lettere for disse, og jeg vil senke skattene og avgiftene for vanlige arbeidsfolk, slik at de får litt mer å rutte med i hverdagen. Det er det viktigste vi kan gjøre for arbeiderne i Norge!

Andre slitere, som dessverre ikke skriker altfor høyt i den offentlige debatten, er våre eldre. Det er de som virkelig merker kuttene i kommunebudsjettene rundt omkring nå, men de er dessverre ikke gruppen som lager demonstrasjonstog foran kommunehuset når sykehjemsplasser fjernes og når hjemmetjenestetilbudet reduseres. Derfor har vi som politikere en ekstremt viktig oppgave i forhold til å ikke glemme disse menneskene mellom de avisoppslagene vi til stadighet ser om tilstanden i eldreomsorgen. En av de viktigste sakene FrP går til valg på, er å lovfeste retten til sykehjemsplass, og jeg føler meg ganske sikker på at det er en av de første tingene som blir grepet fatt i når vi inntar regjeringskontorene.

En annen "sliter", er min tante, Edel. Hun mottok Positivprisen i Sør-Aurdal kommune i går, og fikk den tildelt i kommunestyremøtet i går. Hun har stått på hele livet for hva hun tror på. Hun driver småbruk, samtidig som hun flere ganger i året arrangerer noe som heter Kremmertorget. Hun har også startet en bruktbutikk ute i Begnadalen; Bruktbua på Hjørnet. Kanskje ikke det som skaper de største økonomiske verdiene, men den glede det gir for innbyggere og turister er enorm. Tusen takk for innsatsen Edel. Jeg er stolt av å være i familie med deg!