Gå til hovedinnhold

Gratulerer Alexander Rybak!

Det er vanskelig å fokusere på politikk i dag. Jeg er fortsatt i lykkerus over Norges seier på lørdag, og det føles passe meningsløst å komme med noen som helst form for politisk kommentar på en dag som denne. I dag har jeg kun lest ESC-stoff i avisene, på nettet, og nå har jeg på finalen som bakgrunnsstøy til arbeidet. Jeg burde vært sint fordi Bård Vegar Solhjell nok en gang er ute og snakker mot egen politikk. Han påstår nå at flinke elever skal få ekstra utfordringer i skolen, mens han stemmer mot alle slike forslag i Stortinget. Og hvis han påstår han skal legge frem en melding om disse tingene, så bør han også si at den meldingen ikke rekker å bli behandlet i Stortinget. Jeg klarer imidlertid ikke hisse meg opp over dette. I dag vil jeg bare glede meg over å være norsk. Jeg vet det er barnslig. Jeg vet det ikke er politisk korrekt å være så nasjonalistisk og så opphengt i egen norsk fortreffelighet. Men jeg klarer ikke å la være.

Lørdagen var jeg i selskap med en gjeng med gærne FrPere (og en stakkars Høire-fyr som sikkert ble vettskremt) på Grand prix-fest, og det tok av, slik GP-fester skal gjøre. Klokken 10 dagen etterpå var det tid for å være dannet med Champagne-frokost hos min venninne Cecilie. Resten av dagen ble det bare mer og mer latter på grunn av en illsint nordlending som skulle "sparke inn trynet" på alle han så + en god venninne som fant ut hun skulle ha omvisning på Stortinget (på fransk), og som fikk det for seg at hun så Ari Behn og sa det ganske høyt. Fantastisk nasjonaldagfeiring også!

Jeg vet det pågår en lokaliseringsdebatt om hvor neste ECS skal arrangeres. Spar oss! Jeg er blitt invitert til å støtte Lillehammer på Facebook, og som god Opplandspatriot burde jeg sikkert det. Burde kanskje foreslått Valdres også, siden Hallgrim i Frikar kommer fra Valdres. Men kjære vene. Vi har én hovedstad. Og finalen skal selvfølgelig arrangeres i Oslo. Noe annet ville vært idiotisk. Så vær snille å slutte diskusjonen nå!

Kommentarer

  1. Si meg hvem du omgås og jeg skal fortelle deg hvem du er... Sørpefulle nordlendinger og "gærne frp´ere"....for en sjarmerende bukett mennesker å omgås, og det endatil på 17. mai.

    Spar oss for Frp, sier nå jeg.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…