Integrering vs. valgfrihet

Kommer valgfriheten i konflikt med integreringshensyn? Det er ett av temaene vi skal diskutere på landsmøtet, og som blir debattema i programbehandlingen vår. I utkast til program står det en formulering som heter: "Hensynet til integrering må i enkelte tilfelles gis forrang i situasjoner der dette anses å komme i konflikt med hensynet til valgfrihet". Og noen (hvem denne "noen" er, kan dere finne ut ved å se i landsmøtepapirene) har anket denne formuleringen inn for Landsmøtet, slik at dette nok en gang skal diskuteres og voteres over...

Er det slik at valgfrihet er til hinder for integrering? Tja...jeg skal være ærlig nok å si at det kan det jo absolutt være, men spørsmålet er om det er valgfriheten som hindrer integrering, eller om det er andre forhold som virker mot integrering. Det er ofte ikke bare én årsak som fører til en gitt virkning, men det er sammensatte faktorer som virker i forhold til å skape det samfunnet vi har, og også de integreringsutfordringene vi har. Ta bosettingsmønster for eksempel. Jeg er av den bestemte oppfatning at folk skal bosette seg hvor de vil. Ja, det fører til at det blir overskudd av menn enkelte plasser, fører til at mennesker i byene er høyere utdanna enn de på bygda og det fører til at det pågår en viss form for segregering i forhold til sosial bakgrunn i byer som Oslo. Mennesker med en viss nasjonalitet bosetter seg i enkelte bydeler, og vi har "snobbene" på vestkanten og de kunstneriske hippe menneskene i bydeler som Sagene og Grünerløkka. Det er kanskje ikke optimalt for integreringen at folk får bosette seg hvor de vil, men alternativet med tvangsflytting, og at staten kontrollerer hvor mennesker skal bo hen, er så mye mye verre!

Kan fritt skolevalg være til hinder for integrering? Tja...kanskje. Det kan føre til at mennesker av en viss nasjonalitet søker seg til samme skoler, og at vi får skoler med somaliere, skoler med muslimer og skoler med nordmenn. Kanskje ikke optimalt for integreringen? Alternativet er imidlertid mye verre. Da blir det tvangsbussing av elever fra den ene bydelen til den andre for å sørge for at det er en lik blanding av elever med piano i hjemmet, elever med foreldre med lav utdanning, elever med innvandrerbakgrunn og elever med foreldre fra bygda. Slik kan vi få til en god blanding av elever i god enhetsskoletradisjon. Jeg tror imidlertid ikke dette er det som fremmer verken læring eller tilfredshet.

Jeg tror ikke det er valgfrihet som er til hinder for integreringen. Jeg tror det er mangel på krav, og jeg tror det er en for stor velferdsstat med for gode ytelser for de som kommer hit, slik at mange verken finner seg bryet med å lære seg norsk eller skaffe seg jobb. Dette gjelder imidlertid norskfødte så vel som utenlandskfødte. Hvedproblemet er likevel at vi har tatt inn for mange i landet uten helt å vite hvordan vi skal skape et samfunn i harmoni - der mennesker selvfølgelig må ha de samme rettigheter og samme muligheter, og bli stilt krav til!