Gå til hovedinnhold

Ja til aktiv dødshjelp!

Dagsavisen har i en rekke artikler den siste tiden satt søkelyset på aktiv dødshjelp, og skal ha honnør for at dere åpner opp for en debatt som politikere og andre samfunnsaktører i Norge har vært redde for å gripe fatt i. Imidlertid så er det flere steder blitt uttalt at det er ”sterke krefter” i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) som er for aktiv dødshjelp. Dette stemmer ikke. FpU har det svart på hvitt i vårt manifest at vi er tilhenger av retten til å bestemme over eget liv, og vi er derfor krystallklare på at vi vil tillate aktiv dødshjelp. Dette vil jeg også kjempe for at Fremskrittspartiet skal programfeste på sitt landsmøte i slutten av mai. Et flertall av velgerne sier også ja til aktiv dødshjelp, og hele 78 prosent av FrPs velgere sier ja til dette.

For oss liberalister i Fremskrittspartiets Ungdom er retten til å bestemme over eget liv det overordnede prinsipp. Vi mener en slik rett også må omfatte retten til å avslutte sitt eget liv. Det er noe moralistisk over en holdning om at voksne mennesker ikke er i stand til å ta rasjonelle beslutninger på vegne av seg selv. Den smerten og den håpløshet mange mennesker føler når de kjenner livet ebber ut, er noe de aller fleste av oss heldigvis ikke har opplevd. Nettopp derfor blir det feil at vi som politikere, og vi som ikke har noen forutsetninger for å forstå situasjonen disse menneskene er i, skal bestemme at disse menneskene ikke får lov til å avgjøre selv om de vil avslutte livet sitt litt tidligere enn hva som ville skjedd ”naturlig”.

Jeg vil få takke Sigrid Hannisdahl, som stod frem i Dagsavisen med sin støtte til aktiv dødshjelp. Hun gir et ansikt til denne saken, og får frem hva dette innerst inne handler om, nemlig mennesker. Det blir noe grunnleggende feil når det er mennesker som er i en helt annen livssituasjon, som skal ta avgjørelser på vegne av et menneske som lever i smerte og som selv ønsker å avslutte livet sitt. For oss i Fremskrittspartiets Ungdom handler kampen for å tillate aktiv dødshjelp om menneskeverd og kampen mot formynderstaten. Derfor er en av våre viktigste kamper fremover å kjempe for retten til å bestemme over seg selv – som også innebærer retten til å avslutte sitt eget liv.

Kommentarer

  1. Fint skrevet og veldig bra dere tar tak i denne saken. Som du skriver er de andre partiene åpenbart redde for å ta tak i dette og det er jo ikke den "kuleste" saken for et ungdomsparti å fronte.

    Likte også at du bruker ordet menneskeverd for det er viktig at Krf ikke skal ha monopol på å definere dette.

    Jeg lurer litt på hvordan programformuleringa konkret lyder.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…