Gå til hovedinnhold

SV viser nok en gang hvilket demokratisk parti de er

Nå har SV sitt Landsstyremøte endret landsmøtevedtaket om privatskoler. Jeg trodde et Landsmøte var et parti sitt høyeste organ, men tydeligvis ikke i SV. De mener selv det er en "klargjøring", men jeg kan ikke forstå noe annet enn at å endre fra å si nei til Steinerskoler til å si ja til Steinerskoler, er en realitetsendring. Dette føyer seg bare inn i rekken av vinglete skolepolitikk fra regjeringspartiet SV, som jeg har omtalt tidligere. Så nå er det i hvert fall bare å slå fast at i tillegg til å ikke vite hva de mener om skolepolitikk, så er i tillegg partiet særdeles lite demokratisk.

Kommentarer

  1. Grete Fristad Brendhagen5. mai 2009 kl. 16:14

    Helt enig med deg Hanne. Merkelig politikk.Men jeg skjønner at det er vanskelig å si nei til Steinerskolen, den godeste Jens har vel gått der, og da må den jo være bra, og må heller godtas da vet du. Men de blir svært lite troverdige

    SvarSlett
  2. Jeg er på mange måter enig i at man ikke kan legge ned alle private skoler. Private skoler kan på mange måter være nyskapende og "kjappere" til å foreta nødvendige endringer for å gjøre skoledagen bedre uten å gå gjennom et tunggrodd byråkrati. Ikke minst finnes det små steder og bygder i distrikts-Norge som kjemper for å beholde sin offentlige skole og hvor kanskje løsningen for noen av disse stedene kan være en mindre privat skole som drives på intiativ av foresatte.

    Men det jeg derimot er veldig skeptisk til er religiøse skolealternativer hvor elever kun møter andre elever med samme tro og verdigrunnlag som enn selv, fordi mor og fars religøse tro har ført til at de ønsker å plassere deg i et religiøst skolemiljø. Jeg tror det er viktig at man i oppveksten lærer å kjenne og omgå elever som er forskjellige fra enn selv (både når det gjelder tro, kultur, opphav og generelt ståsted). Det mener jeg er en verdi i seg selv. Gjennom å f.eks gå på private religiøse grunnskoler med egne regler og eget pensum, så mener jeg at man på mange måter "skjermer" disse elevene fra virkeligheten.

    Private skoler med alternativ pedagogikk kan godt være et supplement hvor den offentlige skolen dominerer. Men religiøse skoler er jeg skeptisk til. Den offentlige skolen er fin plass hvor alle kan møtes på tvers av sosiale klasser og inndelinger.

    Og det er nettopp det jeg tror SV mener med å forby religiøse grunnskoler. Være seg både kristne og muslimske skoler. Det er den offentlige skolen vi må styrke slik at den kan bli en møteplass og så god som man ønsker at den skal være. Derfor har jeg fortsatt tro på fortsatt rødgrønn regjering.

    - Senterpartist.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…