Ulv, Ulv!

Nok en gang skal vi diskutere ulv på landsmøtet vårt. Dette temaet, i tillegg til bom, er det som alltid skaper høyest temperatur på våre landsmøter. Ingen debatt vekker sterkere følelser (kanskje med unntak av diskusjoner om monarkiets fremtid), enn en real debatt om ulv, og en debatt der det brukes mindre rasjonelle argumenter skal du lete lenge etter. I år er det altså på nytt Vestfold som skal kjempe for at ulv skal inn på listen over artene vi ønsker å opprettholde en bestand av. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt klarer å engasjere meg så veldig, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor bjørn skal stå på listen, og ikke ulv. Javisst vet jeg at ulven i Norge kanskje er mindre verdt rent genetisk sett (fordi de er russiske innvandrere som er innavl og som egentlig ikke kan brukes til mye), og at vi egentlig ikke trenger å bevare den. Jeg vet også at jeg er vegetarianer og pelsmotstander, så slik sett burde jeg kanskje syns vi burde ha masse ulv i Norge.

Jeg blir egentlig fryktelig provosert. For de menneskene som skal ha opp denne diskusjonen er folk som elsker en skikkelig sentrum-perifiri-konflikt, der de på bygda kan gjøre narr av de i byene, mens de i byene gjør narr av de bekymra folka på bygda som er veldig glad i sauen sin.

Jeg kommer til å stemme mot ulv. Ikke fordi jeg nødvendigvis ikke syns vi skal ha en viss bestand av ulv, men fordi jeg syns de byfolka i denne diskusjonen oppfører seg så barnslig - ute av stand til å forstå de utfordringene bøndene på bygda sliter med. Jeg tror også de ville ha reagert litt annerledes om de hvert år hadde opplevd at store deler av saueflokken var blitt revel i hjel av rovdyr. Inntil videre er jeg for lokal forvaltning av rovdyrpolitikken, og om det er ulv eller bjørn man går inn for å jakte på (på grunn av husdyrskader selvfølgelig), spiller mindre rolle for meg.