Gå til hovedinnhold

Ulv, Ulv!

Nok en gang skal vi diskutere ulv på landsmøtet vårt. Dette temaet, i tillegg til bom, er det som alltid skaper høyest temperatur på våre landsmøter. Ingen debatt vekker sterkere følelser (kanskje med unntak av diskusjoner om monarkiets fremtid), enn en real debatt om ulv, og en debatt der det brukes mindre rasjonelle argumenter skal du lete lenge etter. I år er det altså på nytt Vestfold som skal kjempe for at ulv skal inn på listen over artene vi ønsker å opprettholde en bestand av. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt klarer å engasjere meg så veldig, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor bjørn skal stå på listen, og ikke ulv. Javisst vet jeg at ulven i Norge kanskje er mindre verdt rent genetisk sett (fordi de er russiske innvandrere som er innavl og som egentlig ikke kan brukes til mye), og at vi egentlig ikke trenger å bevare den. Jeg vet også at jeg er vegetarianer og pelsmotstander, så slik sett burde jeg kanskje syns vi burde ha masse ulv i Norge.

Jeg blir egentlig fryktelig provosert. For de menneskene som skal ha opp denne diskusjonen er folk som elsker en skikkelig sentrum-perifiri-konflikt, der de på bygda kan gjøre narr av de i byene, mens de i byene gjør narr av de bekymra folka på bygda som er veldig glad i sauen sin.

Jeg kommer til å stemme mot ulv. Ikke fordi jeg nødvendigvis ikke syns vi skal ha en viss bestand av ulv, men fordi jeg syns de byfolka i denne diskusjonen oppfører seg så barnslig - ute av stand til å forstå de utfordringene bøndene på bygda sliter med. Jeg tror også de ville ha reagert litt annerledes om de hvert år hadde opplevd at store deler av saueflokken var blitt revel i hjel av rovdyr. Inntil videre er jeg for lokal forvaltning av rovdyrpolitikken, og om det er ulv eller bjørn man går inn for å jakte på (på grunn av husdyrskader selvfølgelig), spiller mindre rolle for meg.

Kommentarer

  1. EU-debatt har ikke så mye med ulv å gjøre, men siden mange roper ulv når man skal snakke om Norges forhold til EU, så kan det likevel ha en parallell.

    Jeg vil utfordre deg til å være med i Europabloggens bloggdugnad - vi ønsker å samle inn de beste argumentene for og mot et norsk EU-medlemskap, og ønsker gjerne at du bidrar. Du kan lese mer her:
    http://www.europabloggen.no/bloggdugnad-for-a-samle-inn-de-beste-ja-og-nei-argumentene/

    SvarSlett
  2. Skal se hva jeg får gjort. Selv om jeg skal innrømme at EU-debatten er en debatt jeg ikke er veldig engasjert i, og jeg har kanskje ikke de beste argumentene jeg - selv om jeg har motstander. Men skal i hvert fall ta en titt på bloggen og se hva jeg får gjort!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…