Gå til hovedinnhold

Vi vant aktiv dødshjelp!

Og det er jeg veldig glad for. Jeg syns det er flott at vi kan være "tør der andre tier" i denne saken. Det vitner om ryggrad. Her kan dere lese saken: Frp inn for aktiv dødshjelp. KrF reagerer selvfølgelig med avsky.

Jeg syns det er synd vi tapte noen andre saker (som jeg har omtalt tidligere og som jeg også holdt mitt innlegg om), men sånn er livet.

FrP gikk heldigvis også inn for å fjerne setningen om at "Grunnopplæringen skal være 12 år". Og det er jeg også veldig glad for. Fokus skal være innholdet i skolen, og ikke antall år i skolen.

Kommentarer

  1. 1 av 5 som får aktiv dødshjelp i Nederland har ikke bedt om det. Blir veldig lett å flytte grensene stadig lengre. Dessuten gir man et enormt ansvar over på de som blir bedt om å utføre en slik handling.

    (Besøk gjerne min blogg og les hvorfor jeg mener dere har gjort et dumt vedtak.)

    SvarSlett
  2. Ethvert klart og bevisst menneske burde ha frihet til å bestemme når han/hun vil avslutte sitt eget liv. Har man bare mere smerter å se frem i mot, ja da må dette være en soleklar rett.
    Jeg forsvarer dog ikke selvmord siden dettesom oftest frembringes av psykiske problemer, eller det å miste itt livsverk eller sosial posisjon. Dette er en feg vei ut av problemene og livet....

    SvarSlett
  3. Full honnør til dere i FrU for å ha kjempa gjennom dette vedtaket!

    Jeg ser Sondre har lagt inn kommentar til deg over. Sammen med Filip Rygg sprer Sondre desverre den løgnene at barn i Nederland for hjelp til å dø pga. psykiske vansker.

    Viktig at dere nå er rustet til å møte den type løgner som jeg dessverre tror kommer til å florere.

    Ellers blir det interessant å se hvordan Ap og SV vil møte dette vedtaket. Tror endel der ikke vil trives med å skulle være reaksjonære motstandere av aktiv dødshjelp.

    SvarSlett
  4. Gratulerer, hilsen medlem av Bergen FrP! :)

    SvarSlett
  5. Et godt valg. En person skal ikke måtte lide seg gjennom cancer pancres f.eks. Ett hvert menneske skal ha lov til å bestemme over sitt eget liv.
    Det er legene som dette blir hardest for, og en kan ikke tvinge en lege til å utføre dette.
    Men godt dette ble vedtatt, måtte det også gå gjennom på tinget

    SvarSlett
  6. Liberalister ødelegger for FrP igjen, vi trenger et nytt Bolkesjø.

    SvarSlett
  7. Til anonym som er for aktiv dødshjelp men imot selvmord.
    Det er tydelig at du ikkje har tenkt noko gjennom utspelet ditt, det ser ein både på innhaldet og på rettskrivinga! Du framstår som direkte uvitande! Og dersom ein har så store smerter at ein er kvalifisert til aktiv dødshjelp, korleis kan ein då seie at personen er klar og bevisst og ikkje påverka av smertene?
    Syns det er låvmål at du sitter å kaller selvmord en feig utvei! Anten har du aldri opplevd sjølvmord i nær omkrets, eller så har du opplevd det nært og er sint på vedkommande, for ein person med perspektiv ville ikkje kalt det feigt å velje å avslutte sitt eiget liv. Kva om ein person som har lidd av psykiske lidingar får uhelbredelig kreft med store smerter? Skal vi nekte denne personen hjelp fordi han er psykisk sjuk og eigentleg feig?
    Skjerp deg! Hold deg til saken og ikkje dra inn andre ting.
    Personleg tykkjer eg at aktiv dødshjelp vil skade menneskeverdet!

    SvarSlett
  8. Kjære Steinar!
    Kven skal utføre barmhjertighetsmordet dersom legene ikkje ønskjer det?

    SvarSlett
  9. Jeg har jobbet i helsevesenet i flere år og jeg tipper pipen fra dere skeptikere hadde fått en ganske annen lyd om dere hadde sittet på dødsleiet til noen som ikke gikk helt stille og rolig over til "den andre siden".
    Selv om jeg er fristet til å fortelle om noen graverende tilfeller i et forsøk på å overbevise skeptikerne, skal jeg la det være. Det er ikke alt som tåler dagens lys, men man kan jo si at dødshjelp hadde spart mange for mye unødvendige lidelser.

    Man kan jo selvfølgelig også si at vi har kommet langt med dagens sederende og smertelindrende medisiner - men hvor er menneskeverdet i det - å ruse ned personen den siste delen av hans/hennes liv?

    Nei, jeg vet iallefall at jeg gjerne skulle ville ha valget til å kunne ta mitt eget liv på en mest mulig skånsom måte, om jeg skulle bli uhelbredelig dødssyk.
    Passiv dødshjelp er klart å foretrekke, men for de som ikke kan gjennomføre dette av praktiske årsaker bør aktiv hjelp være et alternativ.
    Legeforeningen er negative fordi de ikke anser dette som legens ansvar. Det kan jo også diskuteres og jeg forstår prinsippet godt. Blir aktiv dødshjelp noen gang en realitet i Norge bør det i det minste være opp til hver enkelt lege å leve etter sin egen filosofi - altså, det må ikke være en plikt for dem å gjennomføre, men et valg.

    SvarSlett
  10. "Blir aktiv dødshjelp noen gang en realitet i Norge bør det i det minste være opp til hver enkelt lege å leve etter sin egen filosofi - altså, det må ikke være en plikt for dem å gjennomføre, men et valg."

    Hvor jævla kjerring går det an å bli?

    Nå er det ikke værre enn at ressurssterke personer ondner selv, hva samfunnet ikke kan gi, så min far med malign melanoma, har fått både pilleglass og hagle skulle det bli for smertefult om noen måneder.

    Når det gjelder hans far, sluttet han å spise når han måtte begynne med bleier, en avgjørelse jeg mener det står respekt av.

    SvarSlett
  11. "Hvor jævla kjerring går det an å bli?"

    Du kan umulig plikte en lege til å sette en sprøyte eller mikse en cocktail av gift og gi en pasient. På bakgrunn av tro, eller livsfilosofi, ville ikke alle leger taklet den psykiske påkjenningen det er å aktivt avslutte et liv. Man skal ikke bare ta hensyn til pasienten oppi alt dette. Legen skal tross alt leve videre med sine valg.

    At "ressurs-sterke" personer kan avslutte livet sitt på mange andre måter er ikke noe nytt. Men så skal du også huske på at det fins de som er lenket til sengen på et sykehus, hvor de ufrivillig får sondemat og holdes "kunstig" i live. Ofte er det slik at de som kanskje trenger hjelpen mest, er de mest hjelpesløse.

    SvarSlett
  12. Grete Fristad Brendhagen25. mai 2009 kl. 14:52

    Nei, jeg synes ikke at FrP VANT dette. Dette er bare trist

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…