Gå til hovedinnhold

Da er jeg i gang!

Da er jeg ankommet Bagn i Valdres i Oppland, og nå starter valgkampen for fullt. ValgCampen var særdeles vellykket, og fullspekket av både nye bekjentskaper, god musikk og mye bra politikk. De viktigste minnene er vel Boney M-konserten som var fantastisk, at jeg fikk den store ære av å holde tale på FrPs stormøte, sammen med blant annet Per Sandberg og Siv Jensen, og at jeg fikk signert bilde av Ole Ivars. Stort!

Men nå starter alvoret. De to siste dagene er blitt benyttet til å booke avtaler, rydde i huet, rydde i innboksen og rydde ut bagasje. Ikke måte på hva man må bringe heim til Valdres for å drive valgkamp. Men i morgen starter alvoret.

I morgen skal jeg for å hente leiebilen min på Gjøvik. Siden jeg ikke har bil, og det er lange avstander i Oppland, er jeg nødt til å ha en bil disponibel frem til 14.september. Og det gjør meg nok mye mer fleksibel (men at jeg har fått bil gjør også at folk forventer jeg skal være over alt til alle tider). Etter det skal jeg på møte i Gjøvik næringsråd for å bli litt bedre kjent med næringslivet i Gjøvik-Land-Toten-regionen. Og så er kalenderen min omtrent full av bedriftsbesøk etter det, men dette blir gøy. Det er jo ut for å møte folk jeg vil. Men det er utrolig tidkrevende å booke alle disse avtalene selv - for dere kan ikke tro jeg har ansatte til å gjøre dette for meg. Men vi får tro jeg kommer i mål..

Til helgen skal jeg forsåvidt være litt kulturell på Countryfestivalen på Vinstra. Det blir bare moro!!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…