Gå til hovedinnhold

Folk flest er kulere enn Preben!

I morgen bærer det ned til tidenes største (tror jeg) FrP-arrangement. Nemlig ValgCamp i Bø i Telemark. 1000 FrPere samles for skolering, fest og moro. Dette blir trolig en kjempeinspirasjon for mange foran valgkampen, og vi skal vise at vi er sterke.

Jeg skal vel ærlig talt innrømme at jeg var litt skeptisk første gang jeg hørte om arrangementet. Jeg så for meg en haug med FrPere i grilldress som spilte danseband-musikk, og hadde allerede tenkt ut oppslagene i media der FrP virkelig lever opp til myten som harry-parti. Men nå syns jeg bare det er skikkelig kult. Dess mer jeg tenker på det, dess kulere blir det. Så får bare de fisefine folka i enkelte andre norske partier grine på nesa, og le av oss. Det syns jeg ikke gjør noenting (det gjør det faktisk bare enda kulere). Og vi skal vel nok en gang vise at folk flest faktisk er kulere enn Preben (og ja, jeg har t-skjorter med trykk med den teksten med meg til Bø..).

Jeg har fått det ærefulle oppdrag å holde en appell som oppvarming for Siv på fredag. Huff som jeg gruer meg. Nå er det riktignok en fem-seks stykker av oss som skal si noe, men jeg blir ikke mindre nervøs av den grunn. Og i hvert fall ikke med tanke på at det blir 1000 tilhørere. Jeg er redd jeg kommer til å dø av skrekk.

I dag har jeg vært på vegkonferanse med Vegforum Innlandet på Biri. På lørdag var jeg på Ringebu for å snakke med folk. Det vil si at jeg har kjørt ca 60 mil i løpet av disse dagene i Valdres. Og jeg som hater å kjøre bil. Men jeg får bare venne meg til det. Dette er bare en forsmak på antall mil jeg må legge bak meg når det starter for fullt.

Skal forsøke å oppdatere jevnlig fra Bø, men kan ikke love noe hver dag. :)

Kommentarer

  1. Jeg må også huske t-skjorten min!! ;) Cecilie

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…