Gå til hovedinnhold

I løvens hule

Jeg har en tendens til å takke ja til ting før jeg tenker meg om, og jeg er opplært til at vi politikere skal stille opp på alt vi får spørsmål om, siden det er viktig at vi er rundt omkring for å tilegne oss kunnskap og for å snakke med folk. Jeg skal innrømme jeg lurte på hva i alle dager jeg hadde gjort da jeg takket ja til å komme til et lederseminar for en av divisjonene i Sykehus Innlandet for å snakke om aktiv dødshjelp. Jeg skal vel også innrømme at jeg ikke var spesielt høy i hatten da jeg kom på besøk til en gjeng med leger (og også andre profesjoner) for å snakke om temaet i dag. Jeg hadde forventet meg en gjeng illsinte leger ala Olav Gunnar Ballo, da jeg møtte han i debatt på P1, som skulle kjeppjage meg tilbake til Valdres.

Mer positivt overrasket er det sjelden jeg har blitt. Ikke nødvendigvis fordi de var enige med meg, men fordi de stort sett var veldig glade for at vi tør ta debatten, fordi de mener det er viktig at disse tingene diskuteres, og fordi de ser et stort forbedringspotensial i den behandlingen som i dag er i livets siste fase. Jeg har sjelden lært mer av å være på et møte, sjelden har jeg møtt så mye kunnskap i en forsamling og sjelden møter jeg så mange mennesker som er så kloke. Jeg møtte ikke aggresjon. Jeg møtte bare respekt. Og jeg møtte kunnskap.

Vi var skjønt enige om at politiske debatter har en tendens til å bli svart-hvite, fordi motpoler er det som er interessant å trekke frem i media. Sjelden får man tid til å konsentrere seg om nyansene, grensetilfellene, og som politiker har man sjelden rom for å si "dette er ikke bare lett, det er ikke svart-hvitt og selvfølgelig finnes det også argumenter mot dette". Det er selvfølgelig synd. Vi hadde heldigvis en diskusjon i dag som var nyansert, rolig og der alle hadde mulighet til å komme med sine avveininger og vurderinger. Det tror jeg vi alle lærte mye av. Og i dag lyttet jeg mer enn jeg snakket selv. Det skal jeg gjøre mer i tiden som kommer!

Helsepolitikk er dessverre et av de områdene jeg har forsømt litt som politiker. Det er ikke det temaet jeg har vært mest interessert i. Jeg har fryktelig mye å lære på dette området, og jeg har i hvert fall bestemt meg for at litt av min valgkamp skal benyttes til å søke kunnskap på dette området. Og da skal jeg søke kunnskap om dagens behandlingsmåter, svakheter og hvordan vi kan gjøre den smertelindrende behandlingen bedre.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…