Gå til hovedinnhold

Kalenderen begynner å fylles opp..

Å være stortingskandidat er nok ingen dans på roser begynner jeg å merke. Vel, så stod jeg riktignok på stortingslista også for fire år siden, men da et hakk lengre ned. Forskjellen merker man veldig. Trykkforskjellen fra å inneha en plass som i beste fall er 1.varaplass til nå å stå på kampplass, som for øyeblikket også er stortingsplass, er enorm. Tidligere var det verste i løpet av en valgkamp de to ukene med skoledebatter, og så var det ikke så ille det andre. Nå begynner faktisk kalenderen i august å fylles opp med debatter, møter og annet jeg må på.

En annen forskjell er at jeg nå er i tidkrevende jobb. For fire år siden var jeg student. Nå er jeg gruppeleder og formannskapsmedlem, for fire år siden var jeg fylkespolitiker. Nå er jeg også 1.nestformann i FpU. Og så skal jeg i tillegg få tid til å være kandidat. Jeg har en følelse av at ting blir tøffere enn jeg har trodd. I dag måtte jeg droppe 4.juli-feiringen hos den amerikanske ambassaden fordi jeg hadde en bunke med arbeid på jobb som har samlet seg opp etter to fraværsdager, der jeg har vært ute i feltet i Oppland. Det smertet mitt hjerte!

I tillegg er jeg offensiv og lager avtaler med folk selv, noe som gjør at måneden når de fleste andre spiser jordbær og drikker cava, nemlig juli, snart er fylt opp med avtaler og turer rundt omkring i fylket mitt. Men dette blir gøy, og jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang.

I morgen er det siste dag på jobb før sommeren, så skal jeg møte Nrk P1 før jeg så reiser tilbake til Valdres. Ringebudager, snakke med folk og appell på lørdag. En hviledag på søndag. Vegkonferanse med NHO på mandag. Og på mandagskveld bærer det nedover til Bø i Telemark for ValgCamp. Etter en uke der, så er jeg på plass i Oppland for alvor, og blir der frem til 14.september. :)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…