Gå til hovedinnhold

Kan ikke alle bare få bygge hvor de vil da?

Det er få områder i politikken jeg er så liberalistisk på, som når det kommer til eiendomsrett. Fra jeg var bitteliten har grunnholdningen min vært at de som eier en eiendom må da for all del få lov til å bygge hva de vil, så lenge det ikke går utover andre. Akkurat det siste punktet har vært gjenstand for flere diskusjoner som ung FpUer. Hvis jeg vil bygge skyskraper på min eiendom hjemme i Valdres - bør jeg ikke da få lov til det? Det går da vel strengt tatt ikke utover naboen, bortsett fra at utsikt forsvinner og hele bygda kanskje ikke syns det er så fint med den skyskraperen der. Tja..jeg heller vel mot at vedkommende bør få bygge skyskraperen - fordi eiendomsretten skal gå foran. Og så tror jeg faktisk ikke at noen i fulleste alvor ville bygd en skyskraper i Valdres. Men denne idiotiske oppkonstruerte problemstillingen illustrerer noen av mine største dilemmaer som politiker- når går individuelle interesser utover samfunnsinteressene og på den måten utover andre mennesker?

Jeg husker første gang jeg hørte om Jordlova. Jeg trodde det var en spøk. Var det virkelig en lov som bestemte at de som eier en eiendom ikke får dele opp eiendommen i to, og selge den andre delen? Jeg ble skikkelig sint da jeg fant ut at loven var ment alvorlig, og dette er nok den loven som fortsatt får meg til å bli mest illsint. Jeg kjenner jeg begynner å hisse meg opp bare jeg hører navnet "Jordlova". Privat eiendomsrett er fortsatt den saken som er viktigst for meg politisk.

Jeg syns alt var såre enkelt tidligere. Alle skulle få bygge hva de ville, så lenge det ikke gikk utover andre. Alt var skikkelig enkelt. Helt til jeg ble medlem av kommunestyret. Da ble plutselig alt så komplisert. Jada; jeg er fortsatt kjent som det medlemmet i planutvalget som alltid sier ja til alle dispensasjonssøknader. Jeg er kjent som rebellen som vil ha privat styring uten overordna kontroll. Er det en bestemmelse i tidligere arealplaner som setter en stopper for et tiltak, så har jeg alltid sagt: "FrP var ikke med på å behandle forrige arealplan, jeg syns bestemmelsen er idiotisk, og jeg stemmer derfor for tiltaket". Ingen skal si jeg vingler i planutvalget. Jeg er fryktelig forutsigbar, og jeg mistenker at planavdelingen har begynt å ta meg skikkelig useriøst, men de vet i hvert fall hvor de har meg.

I dag skal formannskapet behandle utkast til kommuneplanens arealdel. Det er seriøst heavy greier. For det første er det komplisert. For det andre sliter mitt liberalitiske hjerte med å forstå hvorfor vi trenger en plan (jada, jeg forstår det litt, men det er bare litt vanskelig). For det tredje vil jeg ikke ha noe som begrenser privat initiativ. Og for det fjerde så har jeg ikke kontroll på hva av sentralt regelverk som begrenser hva vi kan gjøre kommunalt. Seriøst; for å gjøre en skikkelig god jobb som lokalpolitiker, så burde man ha vært både økonom, jurist og ha erfaring fra ellers alle bransjer i samfunnet. Jeg forsøker å hente inn litt kunnskap ved å snakke med folk som har peiling, men jeg står fanget mellom liberalist-Hanne og den pragmatiske ansvarlige gruppeleder-Hanne.

Er det fornuftig å ha en maks grense på 250 kvadratmeter på hytter som bygges? Skal man sette krav om de bare bør være¨på én etasje? Bør alle som vil bygge få lov til å bygge?

Jeg skjønner jo at det blir seende jævlig ut om alle skal bygge forskjellige hytter, og det blir hytter som i Kardemomme-by på fjellet i Valdres, men likevel...

Jeg er litt tilhenger av å sette strenge krav til utseende slik at hele kommunen gir et helhetlig profil, men da tramper man jo over noen grenser i forhold til privat eiendomsrett..

Jeg har aldri følt meg så uviten som når jeg skal i gang med å behandle en arealplan for kommunen. De som tror kommunepolitikk er lett, får tro om igjen. Og man oppdager virkelig at det ikke er like lett å være ung idealistisk politiker med prinsippene i behold når man møter virkelige mennesker. Jeg tror jeg er i ferd med å bli voksen. Og dette innlegget er ment som et bevis på at politikk ikke er enkelt, at vi som politikere ikke alltid har svarene og at også vi er usikre i blant på hva som er rett og hva som er galt.

Det viktigste er at uansett hvilke vanskelige saker man møter i livet, så må man ikke slutte å tenke sjølv. Ikke gi deg før du forstår. Altfor mange kommunepolitikere slutter å stille spørsmål, og tenker "jeg stoler på administrasjonen, så vi vedtar innstillingen". Samfunnet går ikke fremover av en slik holdning. Still spørsmål, og søk kunnskap for å oppnå forståelse. Det er lett å gi opp når man møter vanskelige avveininger. Men gir vi som beslutningstakere opp, så er vi dårlige forbilder. Så får det heller være at vi en gang i blant er ydmyke, og sier sannheten "Jeg vet ikke hva jeg mener" eller "Dette kan jeg for lite om til å gjøre meg opp en mening".

Kommentarer

  1. Du seier sjølv i starten av innlegget ditt kvifor folk ikkje kan få bygge der dei vil. Så lenge det ikkje går ut over andre seier du. Det store spørsmålet er når det går ut over andre og på kva måte. Når stadig meir av dei finaste område blir lukka for ålmenta, når stadig meir av den flotte norske naturen blir i privat eige, går det sjølvsagt ut over nokon. Færre får tilgang til urørt natur.

    SvarSlett
  2. Mulig jeg formulerte meg litt klønete, men jeg forsøkte i hvert fall å få frem at noe av hovedproblemet nettopp i forhold til dette er å avgjøre når private interesser går utover andre menneskers interesser. Dette er ikke et problem bare i forhold til byggesaker, men også når det kommer til miljø og miljøødeleggelser.

    Så er vi nok helt sikkert uenige om vern og om privat eller offentlig eierskap er det beste for naturen, men det blir en litt annen diskuskjon igjen. :)

    SvarSlett
  3. Konkret er det bygging i 100-meters beltet, i strandsona eg tenkjer på når eg les det du skriv. FrP si prinsipielle haldning til dette betyr vel og at folk må stå fritt til å byggje også nær sjøen. FrP-styrte Os kommune utanfor Bergen gir svært mange dispensasjonar frå plan- og bygningslova. Me snakkar om begrepet allemannsretten.

    Sitat frå nettstaden "Miljøstatus i Norge":

    "Allemannsretten er truet av ulike former for kommersialisering, privatisering og ikke minst ulovlige stengsler i strandsonen. Mange enkeltinngrep i kystsonen, spesielt rundt Oslofjorden og på sørlandskysten, har over tid redusert tilgangen til attraktive strandområder. Liberal dispensasjonspraksis etter plan- og bygningsloven i 100-metersbeltet langs sjøen er en av årsakene, noe som mange steder har ført til økt hytte- og boligbygging i områder som tidligere var attraktive for friluftsliv."

    http://www.miljostatus.no/tema/Friluftsliv/Allemannsretten/

    SvarSlett
  4. Jeg synes du er en flott politiker med et åpent sinn og vilje til nyorientering. Det jeg ikke forstår er hvorfor eiendomsrett nærmest skal være et hellig prinsipp-- som om politikk var en form for religion.Jeg tror du er enig i at alle mennesker har samme verdi,og at en politikers oppgave er å gi dem et så godt liv som råd.Hvorfor skal prinsippet om fri eiendomsrett rage høyere enn alt annet da?
    Det er fornuftig å sette ting på spissen som illustrasjon. Hva om noen bygde "skyskraperen" utenfor ditt eget stuevindu? Ville ikke synet på fri eiendomsrett blekne litt da?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…