Gå til hovedinnhold

Kommunene har ikke kompetanse til dette

Etter snart to år som kommunepolitiker, er jeg blitt mer overbevist om at staten må overta finansieringen av viktige velferdstjenester som skole og eldreomsorg. Når disse områdene blir kuttområder for kommunene, og det er hvilke kommune man bor i som avgjør om man får et godt eller dårlig tilbud, så er noe galt. I tillegg er det slik at finansieringsansvaret for tjenester som henger sammen, er fordelt på ulike nivå, noe som gjør at det er vanskelig å se sammenhenger. Som for eksempel at kommuner legger skoler ned for å spare penger, men dette belaster fylkeskommunenes skoleskysbudsjetter. Og ikke minst, at sykehusene skriver ut pasienter, overfører de til kommunene, for slik å spare penger på sine områder. Pengene bør komme fra en pengesekk, slik at vi slipper at ansvaret kastes fra det ene forvaltningsnivået til det andre.

Det siste problemet skulle Samhandlingsreformen liksom løse. Hanssens løsning er nå at mer penger skal gå via kommunene, og at flere oppgaver skal løses i kommunene. Kommunene skal altså få mer helseansvar. Jeg er helt enig med vår helsepolitiske talsmann Harald Tom Nesvik i at dette vil føre til større forskjeller. De fleste kommunene i Norge har nok oppgaver som de har, og definitivt ikke nok kompetanse til å løse flere oppgaver. Jeg kommer fra en kommune med litt over tre tusen innbyggere, og et underskudd på seks prosent av driftsbudsjettet. Vi skriker ikke akkurat etter flere oppgaver. Dessverre er det innbyggerne som lider i min kommune som følge av dårlig økonomistyring. Jeg vil ikke la flere mennesker lide, men det blir nok følgene om man overfører finansieringen av flere oppgaver til kommunene.

Nei, la heller staten ta seg av finansieringen av helse og omsorg. Da kommer alt fra samme pengesekk, og da vil vi slippe unna at enkelte mennesker føler seg som kasteballer i systemet.

Kommentarer

  1. Eg registrerer at du ikkje har mykje tiltru til lokaldemokratiet. Er det ikkje bra om vi kan greie å styrkje lokaldemokratiet? Eg trur Samhandlingsreforma kan vere med å å få dette til. For meg høyres det fornuftig ut at makta er nærast mogeleg folket. Det er politikarane som bur i kommunen som veit best kvar skoen trykkjer. Med eit sterkt lokaldemokrati kan ein spesialtilpasse politikken i kvar enkelt kommune. Eg ønskjer meg eit styrka lokaldemokrati, med kompetente kommunar. DET må vere målet!

    SvarSlett
  2. Hva med å slå sammen kommuner for å få denne kompetansen da? Er det ikke 6 kommuner i Valdres alene?

    SvarSlett
  3. From FRP's own web-page, comes the following:

    Ideologisk grunnlag
    Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine. Vi tror ikke at formynderi og sentraldirigering er egnet til å skape velstand eller lykke for enkeltmennesket. Ettersom ethvert menneske er unikt, kan man ikke finne én fellesskapsløsning som passer alle. Vi ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesket.

    In principle, local government is closer to the individual and more able to represent and act in the individual's interests.

    Your suggestion of the national government taking over the named services seems to reflect a concern for social and collective welfare of society rather than that of the individual. To me, this is not necessarily a bad thing in all cases. But it seems in conflict with FRP's STATED "Ideologisk grunnlag".

    In truth, the TRUE "Ideologisk grunnlag" of just about any political party, FRP notwithstanding, is the accumulation of more power. Your suggested reform will serves that end well.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…