Gå til hovedinnhold

Myter og sannheter om aktiv dødshjelp

Fremskrittspartiet gjorde på sitt landsmøte vedtak om å åpne opp for bruk av aktiv dødshjelp, fulgt av et strengt lovverk. Dette vedtaket har skapt voldsomme reaksjoner og debatt, og dessverre så er fremstillingene av FrPs vedtak både feilaktige, og ofte groteske. Jeg skal her forsøke å forklare hva forslaget handler om, hva det ikke handler om, og litt om hva det vil innebære om man skulle innføre det i Norge.

Fremskrittspartiet har nå programfestet følgende: ”Frihet til å bestemme over eget liv, betyr også at man bør sikres retten til en verdig avslutning av livet. FrP vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk”. Forslaget vårt handler først og fremst om å ha respekt for andre menneskers valg, og andre menneskers autonomi. Den primære hensikten er å hindre unødvendig lidelse, og ikke å forkorte livet.

FrPs forslag innebærer ikke at man skal gjøre helsevesenet eller eldreomsorgen dårligere. Snarere tvert i mot. Aktiv dødshjelp må aldri etableres som et alternativ til god smertelindrende behandling og verdig omsorg. Pasienter må føle at de har et reelt valg, og en slik ordning må først og fremst rettes inn mot et fåtall som føler at smertene, lidelsene og håpløsheten er gått så langt at all verdens medisiner ikke kan hjelpe.

Før vi eventuelt skal gjennomføre noe slikt i Norge, så må vi selvfølgelig utrede saken grundig, og ordningen må tilpasses norske forhold og norsk velferdssystem. Vi kan imidlertid si noe om hvordan dette kan tenkes å gjennomføres (uten å trekke konklusjoner om eventuell norsk ordning), og jeg vil i den forbindelse trekke frem delstaten Oregon i USA som har gjennomført dette.

Loven i Oregon tillater leger å utstede resepter for dødelige doser av medikamenter for personer med dødelig sykdom, og pasienten må selv ta medikamentet. Dette skjer kun etter grundige vurderinger fra flere leger, pasienten må være 18 år, og det er ingen som tvinger pasienten til å ta medikamentene. I løpet av 10 år så er det 341 personer som har benyttet seg av dette, og nesten dobbelt så mange hadde resepten liggende, som en trygghet, uten å faktisk innløse den. Fokuset på alvorlig syke i delstaten har i tillegg ført til en dobling av lindrende og beroligende omsorg. Aktiv dødshjelp, regulert av et strengt lovverk, i Oregon, har altså ikke ført til en utglidning og til at man setter menneskeverdet lavere, slik som motstandere ofte liker å hevde vil skje. Snarere tvert i mot, så ser man heller at eldreomsorg og helsevesen blir bedre i land eller stater som innfører aktiv dødshjelp, og bare en debatt, som vi har i Norge nå, kan tenkes å føre til forbedringer.

I Norge er såkalt passiv dødshjelp lov. Dette handler om å fjerne surstoff og næringsmidler slik at døden inntreffer raskere. Det finnes også eksempler på mennesker som slutter å spise og drikke fordi de ikke vil leve lenger. Spørsmålet er om såkalt passiv dødshjelp der man stopper næringstilførsel, er mer humant enn at pasienten tar en overdose morfin. Jeg mener snarere tvert i mot, siden passiv dødshjelp heller vil forlenge en meningsløs lidelse.

Alternativet til åpen og regulert dødshjelp, er ulovlig praktisering i det lukkede rom hvor dødssyke mennesker bruker sine siste sparepenger for å dra utenlands for å ta livet av seg, de bruker hagla, kjøper inn en overdose heroin elle bruker ”gjør det selv-metoder” som de finner på internett. Det finnes nok av eksempler på at nære familiemedlemmer og venner brukes for å finne en siste løsning når smertene ikke er til å leve med. Å la pårørende slippe unna en slik belastning, er derfor et pragmatisk argument for å åpne opp for bruk av aktiv dødshjelp.

Jeg forstår at dette er en vanskelig debatt, og jeg forstår også argumentene som blir fremført mot aktiv dødshjelp. Å påstå at dette er moralsk uproblematisk, ville vært å lyve. Imidlertid så har jeg falt ned på at retten til å ta avgjørelser på vegne av seg selv, er det som må veie tyngst. Det er den personen som lider, som ikke kan hjelpes, og som ønsker å dø, som må få bestemme. Ikke vi som er politikere, og som dessverre vet altfor lite om hva det vil si å lide.

Kommentarer

  1. Jeg har kanskje noen spesielle tanker om det med dødshjelp, men det har jo nylig blitt forsket smått på at disse som ber om aktiv dødshjelp har en irasjonel tankegang, og endrer senere på sine meninger. De har rett og slett innsett at dette ikke er en reel løsning, og velger å fortsette sitt liv. Jeg drar uansett ikke alle under en kam med dette,for det finnes jo mange forskjellige grader når det kommer til dette med smerte.

    SvarSlett
  2. Jeg ser iallefall lyst på muligheten at jeg selv kan velge å avslutte mitt eget liv mens jeg har et snev av verdighet igjen. Alternativet, å visne bort som syk og dement på et aldershjem, eller i et smertehelvete i en sykeseng uten håp om noen gang å bli bedre er ikke noe jeg gleder meg til...

    SvarSlett
  3. At folk ombestemmer seg og velger å fortsette sitt liv, er selvfølgelig veldig bra. I Oregon også viser det seg at veldig mange som får utskrevet medisinene, ikke velger å ta disse. For dem betyr ofte det at de vet at de har mulighet til å avslutte livet, mest. Dette som en trygghet hvis smertene skulle bli uutholdelige.

    Og for meg handler dette mest om å ha respekt for den enkeltes valg. For jeg tror den som lider er den som er best i stand til å avgjøre for seg selv.

    SvarSlett
  4. Det jeg reagerer mest på med dette vedtaket er hvem som skal gjøre det. Hvem skal utføre aktiv dødshjelp? Jeg vet ikke helt om det vil slå veldig heldig ut på sykepleierstudenter/legestudenter om det blir dem som må gjøre det, uansett om det bare betyr å skrive ut en dødlig dose medikamenter. Jeg skjønner at ikke all benytter seg av disse medikamentene, men i det sekundet noen gjør det, har i teorien legen som skrev ut resepten et liv til på samvittigheten. Jeg er legestudent nå, og hvis det skal bli slik i Norge i fremtida skal jeg heller se meg om etter et annet yrke.

    SvarSlett
  5. Jeg er veldig imot dette. Dette er et svært lite gjennomtenkt forslag fra Frp. Selvfølgelig, man vil ikke at sine kjære skal lide gjennom sine siste dager på dødsleie. Men dette er noe jeg mener er en del av det å være syk.

    Dette vil alltid gå utover noen andre enn deg selv. Noen må skrive ut dødsdosen, noen må bidra med medikamenter eller legge til rette for at vedkommende skal få dø. Jeg ønsker ikke å sette noen (en sykepleier, lege ect) i en slik situasjon, iallefall ikke lovfeste dette, som kan resultere i at noen føler seg presset til å tilrettelegge for noe sånt.

    Ønsker man virkelig å dø, så må man få psykologisk hjelp for å takle det, og for å ville ønske å leve videre. Det er en del av det å være syk. Det er slik naturen er, dessverre.

    SvarSlett
  6. Ingen skal tvinges til å skrive ut en dødelig dose medikamenter. Leger må selvfølgelig ha reservasjonsrett i forhold til dette (som de i dag også har i forhold til abort). Det skulle bare mangle!

    SvarSlett
  7. I en verden der de rike lever stadig lengre på bekostning av de som langsomt sulter ihjel, vil det være vanskelig å få gjennomslag for å forandre målet for livsinnhold-/verdi fra livslengde til livskvalitet.

    Når livslengde er måleenheten for lykke, vil livsinnholdets smerte og fortvilelse være underordnet.

    Eutanasi er en barmhjertighetshandling, basert på filosofiske betraktninger der livsvarighet er underordnet. I vår kultur er dette et argument som bryter med "livshellighet" - som følger av en overtro basert på en "livgiver" som ikke må motarbeides.Motforestillingene baserer seg på kulturelle forhold, der religione spiller en vesentlig rolle.

    Dette er noe de fleste bør ta innover seg og vurdere for sitt eget vedkommende.
    Muligheten for å ta standpunkt for eutanasi bør tilrettelegges, og det bør bygges opp et apparat for å tilfredsstille disse ønskene.

    Å forstå at det kan være like greit å slippe ut av en fortvilet livssituasjon, kan nok for mange være like vanskelig som å forstå at det ikke nødvendigvis er slik at vi i den vestlige verden er rike fordi vi fortjener det...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…