Gå til hovedinnhold

Hoff potetindustrier - mer enn bare opphøgde poteter!

Jeg er nå i gang med min rundtur rundt omkring i Oppland hvor jeg besøker bedrifter, hospiterer ulike plasser og blir kjent med folk og næringsliv i fylket mitt. I dag var første bedrift ut; Hoff Norske potetindustrier som har hovedkontor på Gjøvik. Jeg ble fantastisk godt tatt i mot, og de hadde satt av en hel dag til at jeg kunne få omvisning, snakke med folk i de ulike delene av bedriftene, og jeg fikk god tid til å få svar på spørsmål. Takk til Trond Fidje for å ha lagd dette opplegget, og til alle de andre som bidro. Også en stor takk til Stein Thomassen i Gjøvik næringsråd som har vært fantastisk til å etablere kontakter og fikse avtaler for meg.

Hoff er et samvirkeforetak med 400 aktive andelseiere rundt omkring i landet. De har produksjonsfabrikker over hele landet, men hovedkontoret ligger altså på Gjøvik. Opprinnelsen til Hoff var blant annet potetmjølfabrikker og lokale brennerier. I tillegg til å produsere til storkjøkken, industri og dagligvare (altså de produktene vi kjenner best), så tar også Hoff i mot det som kalles "avrens", altså poteter som ikke kan brukes til "mat". Dette går til glykose-produksjon og til sprit. Avfallet av dette igjen går til dyrefôr. Ingenting går altså til spille fra Hoff.

I dag har jeg benyttet dagen til å lytte, og har snakket minst mulig selv. Jeg har vært nysgjerrig, og forsøkt å møte de uavhengig av egen politikk. Hva trenger dere, hva er suksesskriteriene, hva må bli bedre etc, er spørsmål jeg har forsøkt å få svar på.

Suksesskriteriene til denne bedriften kan oppsummeres slik:
- Ressurser til å drive med nyskapning
- Beholde og rekruttere de riktige folka
- Politisk regime som innser verdien av å ha det landbruksregimet vi har i dag, som blant annet innebærer importvern på stivelse og flakes (som er det vi finner i potetmos-pakkene).
- Lokalpolitikere som skjønner betydningen av å ha industri
- At bøndene fortsatt syns det er interessant å produsere poteter

Blant annet..jeg skal ikke kommentere hva jeg mener på nåværende tidspunkt. Nå skal jeg besøke enda flere bedrifter i dagene som kommer, og finne ut om det er de samme tingene som går igjen. Så får vi se om jeg kan konkludere mer etter hvert. Men nå skal jeg bare være nysgjerrig og søke kunnskap...(og ja, det minner meg litt om da jeg skrev masteroppgave, og sprang rundt i Indre Namdalen for å snakke med næringslivsaktører om distriktspolitikk).

Og hvem hadde trodd Hoff produserte både sprit, potetmos, potetmjøl og ørten ulike potetprodukter. Selv har jeg bare vært kjent med Opphøgde poteter tidligere...

Og nå også at det brenner godt der.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…