Gå til hovedinnhold

Nammo Raufoss i dag!

I dag har jeg hatt en svært lærerik dag hos Nammo Raufoss. En av bedriftene i den store industriklynga på Raufoss, som dessverre er et litt for lite kjent industrimiljø i norsk sammenheng. Det var også med ammunisjonsproduksjon det hele startet på Raufoss, og de ca 40 andre selskapene som finnes i klynga, er på en måte avløpere fra den produksjonen som startet på Raufoss på slutten av 1800-tallet. Raufoss er nå nasjonale eksperter på lettmetaller, og er kjent for både bildelproduksjon og ammunisjonproduksjon. Den årlige omsetningen er på 6 mrd kroner.

I dag er det 2500 ansatte i industrimiljøet der, og Nammo står for 640 av disse ansatte. Nammo er femti prosent eid av den norske stat, og femti prosent eid av et finsk selskap. Nammo er også det statseide selskapet som er nest-best i å bringe tilbake kapital til den norske stat. Og de leverer altså ulike former for ammunisjon til det norske forsvar, til andre forsvar og også til romfart. Den teknologien som ligger bak produktene de lager er heavy, og jeg tror jeg skal gi opp å forstå hvordan de faktisk klarer å lage så avanserte greier.

Nammo har selvfølgelig mange fiender, og mange som helst vil at de skal legge ned produksjonen sin. SV er vel sikkert en av disse motstanderne. Diverse NGOer er andre fiender. Og mye av det som kommer frem om Nammo i mediene er rett og slett ikke basert på fakta. Man må gjerne være mot "krig og fred og sånn", men baser i hvert fall meningene deres på fakta. Og nå er det tross alt slik at land er nødt til å ha et forsvar, og da må man nødvendigvis også ha våpen å forsvare seg med.

Det viktigste for Nammo i forhold til rammevilkår er følgende:
- Eksportregelverket må ikke bli strengere enn i dag
- Kompetansen må ha mulighet til å forbli i miljøet
- Og aller viktigst er trolig samferdsel, og bedre vei til å transportere inn råvarer, og ut ferdige produkter.

Takk til Sissel Solum og alle de andre som tok i mot meg på Nammo i dag. Dere har i hvert fall utvidet min kunnskapshorisont.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…