Gå til hovedinnhold

På trening hos Tonsåsen rehabilitering

Midt oppe på fjellet, mellom Bruflat og Bagn, og rett over kommunegrensen for Sør-Aurdal (i Etnedal kommune) ligger Tonsåsen opptreningssenter. Der har jeg, i dag og i går, vært på besøk og snakket med både ledelse og brukere.

Tonsåsen rehabilitering er et tilbud til overvektige mennesker, med tanke på endring av kosthold, livsvaner og treningsmønstre. Tilbudet gis til både mennesker som tar sikte på slankeoperasjoner, og de som vil klare det på "den gode gammeldagse måten". Institusjonen er privat, og både Helse Sør-Øst og NAV kjøper plasser. De har forholdsvis lange ventelister, tilbudet er populært og de kan vise til meget gode resultater.

I dag var jeg med på trening med brukerne. Og jeg skal vel ærlig talt innrømme at formen ikke er på topp, og jeg er vel redd for at dette blir den eneste treningsøkta før 14.september. Og sliten ble jeg! Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble slått kraftig av brukerne når det gjelder styrke, men jeg er jo en liten jente med fiskebollearmer, så er kanskje ikke så rart det gikk som det gikk. Uansett så er det virkelig gøy å få innblikk i hverdagen til brukerne av en slik institusjon på en annen måte enn bare å se på, og det er ved å være med selv man virkelig får følelse av hva de holder på med. Skulle gjerne vært med mer, men fikk også snakket med flere av brukerne (og det er utrolig hvilke resultater mange av de kan vise til!).

Det som kanskje gjorde størst inntrykk var en bruker jeg snakket med, som kunne fortelle at problemer med overvekt sitter i hodet, og det er psykiske plager som gjør at de er som de er. Likevel er det slik at andre former for spisefortstyrrelser, slik som for eksempel anorexi, blir behandlet på en litt annen måte av omgivelser og helsepersonell. Mens anorexi er blitt akseptert som en psykisk lidelse, så er overvekt (og tvangsspising) fortsatt blant mange sett på som latskap, og ikke som en psykisk lidelse (til tross for at det er akkurat hva det er i mange tilfeller). En annen bruker kunne fortelle at den oppfølgingen hun hadde fått av fastlegen sin var: "Tren mer og spis mindre". Joda, det stemmer kanskje det, men det hjelper jo ikke når det er sammensatte problemer som gjør at du har det akkurat slik du har det. Jeg tror vi alle har noe å lære av slike historier.

Mellom 15 og 20% i Norge er overvektige, og har en BMI på over 30, som regnes som helsefarlig. Og antallet er økende. Dette blir altså et problem som vi som politikere er nødt til å ta alvorlig i tiden fremover. Utfordringene til Tonsåsen rehabiliering er følgende:

- for kort lengde på kontraktene de har med det offentlige. I dag er kontraktene på maks fire år, og det er for lite. På Tonsåsen har de derfor ikke mulighet til å få tatt opp lån til større investeringer fordi de ikke har ganranterte inntekter for mer enn fire år av gangen. Blant annet skulle de hatt stor bruk for et svømmebasseng (I dag må de bruke det lille bassenget i min kommune, som dessverre også er stengt på sommeren), men det har de ikke råd til å bygge.
- de ønsker å etablere et tilbud til barn og unge i skoleferier, som kan være både opplæring av barn og foreldrene i forhold til spisevaner og treningsvaner. Dette har ikke det offentlige ønsket å finansiere ennå (men med tanke på forebygging, er det kanskje det viktigste vi kan gjøre!)
- Enkelte regionale helseforetak gir ikke reisestøtte til brukere selv om de har fått innvilget plass. Det vil si at enkelte rett og slett ikke har råd til å reise. Innfører man fritt brukervalg her, etter samme modell for sykehus, så har man krav på reisestøtte også når det gjelder rehabilitering.
- Behov for flere plasser

Tusen takk til Anne Gro Kvåle for å ha tatt i mot meg disse to dagene, og takk til alle de fantastiske menneskene jeg møtte der, som ga meg mange nyttige innspill. Lykke til videre!!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…