Gå til hovedinnhold

I dag har jeg vært med å slakte kyr

I dag har jeg vært på besøk hos Helle Valdres, som driver både slakteri og foredling. Helle er en liten bedrift med lange tradisjoner som slakteri, men for to år siden så startet de også foredlingsbedrift. Slakteriet tar inn dyr fra hele Valdres, og selv om det meste blir sendt til Oslo til foredling, så foredler de også en del selv, som blir solgt som et ekte lokalprodusert matprodukt i Valdres. Helle Valdres er i vekst, men har hatt sine utfordringer i oppstarten. Merkenavnet er nå i ferd med å bygge seg opp, og bli et kjent og kjært kjøttprodukt for mange av innbyggerne i Valdres, og for turistene som kommer til Valdres.




Jeg har vært med på slakting i dag, og det er ingen opplevelse for pyser. Jeg var med på nesten hele slakteprosessen, og så at storfeet ble skutt (det var en noe skremmende opplevelse), se det bli hengt opp, tappet for blod, kuttet av ulike deler, flådd, for så å gå videre til ulike kjøttprodukter. Den lukta som finnes i et slakteri er noe spesiell, og varmen fra det akkurat drepte dyret gjør at atmosfæren i et slakteri er noe som ikke finnes maken til. Nå er ikke jeg en stor kjøtteter selv, men jeg tror mange kunne hatt godt av å se hvordan dette foregår. Jeg tror det er få i min generasjon som kjenner til denne prosessen, og jeg har lært mye i dag. Ikke minst ved å snakke med de ansatte, som gjør en kjempejobb. Det er litt av en kompetanse man må ha for at dette skal gå rett for seg.

Dagens høydepunkt var da en av de ansatte sa til meg: "Det er dette som er aktiv dødshjelp" (folk har humor i Valdres). Jeg skal ikke si annet enn at jeg gleder meg til den dagen da folk i Valdres og Oppland slutter å forbinde meg med akkurat denne saken.

Jeg fikk også forsøkt meg som arbeider i produksjonsavdelingen, der jeg lagde Hellekaker (altså en form for burgere). Jeg klarte nok ikke følge tempoet og presisjonen til de som jobbet der, og konkluderte ganske raskt med at dette duger jeg ikke til. Det er faktisk ikke bare bare å lage burgere heller, og det trengs mer ferdigheter enn man kanskje tror.

Helle Valdres er en liten bedrift med ca 20 ansatte. En av de store utfordringene fremover blir både rekruttering av personell, og å holde utgiftene nede. Også av denne bedriften skal staten ha sitt. De betaler en rekke ulike avgifter knyttet til matproduksjon, i tillegg til de andre avgiftene som staten krever av en vanlig bedrift. I tillegg så er det en liten administrasjon i bedriften, noe som gir stort press på ledelsen i forhold til all rapporteringen som kreves av dem, og som kan virke unødvendig for en liten bedrift.

Det er derfor ingen tvil om at en reduksjon av skjemaveldet og reduksjon av avgiftene, også vil hjelpe en liten matprodusent i Valdres.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammakroppen og meg

Det er ganske menneskeleg å ha lyst på det ein ikkje kan få. Til dømes cava i graviditet eller ein skikkeleg fest når bebien er ein månad gamal og du er lenka til han. Eller kanskje sydentur når kjærasten nektar plent å bli med. Og i mitt tilfelle akkurat no; ein joggetur.

Altså; eg har aldri likt spesielt godt å jogge. Men eg gjorde det ein periode i livet mitt fordi eg oppdaga eg fekk overskot av det og fordi det gjorde godt for kroppen min.

Meg for tre år og 10 kilo sidan. Dette var sommaren eg traff Trond og han forelska seg i meg. Eg skal tilbake dit. Innan eitt år. 

Etter fødsel får ein ikkje lov til å jogge (ikkje anbefalt før etter tre månader). Altså får eg automatisk lyst til å jogge. No har eg allereie begynt å dagdrømme om deltaking i sentrumsløp og fjellmaraton til neste år. Og eg skal springe fort! Raskare enn eg nokon gong har gjort. Sjølvsagt! (og jada; eg drømmer også om kor godt det skal bli med cava etter løpet)

Men det er berre å innrømme det; eg er ein pudding. Ein…