Gå til hovedinnhold

I dag har jeg vært med å slakte kyr

I dag har jeg vært på besøk hos Helle Valdres, som driver både slakteri og foredling. Helle er en liten bedrift med lange tradisjoner som slakteri, men for to år siden så startet de også foredlingsbedrift. Slakteriet tar inn dyr fra hele Valdres, og selv om det meste blir sendt til Oslo til foredling, så foredler de også en del selv, som blir solgt som et ekte lokalprodusert matprodukt i Valdres. Helle Valdres er i vekst, men har hatt sine utfordringer i oppstarten. Merkenavnet er nå i ferd med å bygge seg opp, og bli et kjent og kjært kjøttprodukt for mange av innbyggerne i Valdres, og for turistene som kommer til Valdres.




Jeg har vært med på slakting i dag, og det er ingen opplevelse for pyser. Jeg var med på nesten hele slakteprosessen, og så at storfeet ble skutt (det var en noe skremmende opplevelse), se det bli hengt opp, tappet for blod, kuttet av ulike deler, flådd, for så å gå videre til ulike kjøttprodukter. Den lukta som finnes i et slakteri er noe spesiell, og varmen fra det akkurat drepte dyret gjør at atmosfæren i et slakteri er noe som ikke finnes maken til. Nå er ikke jeg en stor kjøtteter selv, men jeg tror mange kunne hatt godt av å se hvordan dette foregår. Jeg tror det er få i min generasjon som kjenner til denne prosessen, og jeg har lært mye i dag. Ikke minst ved å snakke med de ansatte, som gjør en kjempejobb. Det er litt av en kompetanse man må ha for at dette skal gå rett for seg.

Dagens høydepunkt var da en av de ansatte sa til meg: "Det er dette som er aktiv dødshjelp" (folk har humor i Valdres). Jeg skal ikke si annet enn at jeg gleder meg til den dagen da folk i Valdres og Oppland slutter å forbinde meg med akkurat denne saken.

Jeg fikk også forsøkt meg som arbeider i produksjonsavdelingen, der jeg lagde Hellekaker (altså en form for burgere). Jeg klarte nok ikke følge tempoet og presisjonen til de som jobbet der, og konkluderte ganske raskt med at dette duger jeg ikke til. Det er faktisk ikke bare bare å lage burgere heller, og det trengs mer ferdigheter enn man kanskje tror.

Helle Valdres er en liten bedrift med ca 20 ansatte. En av de store utfordringene fremover blir både rekruttering av personell, og å holde utgiftene nede. Også av denne bedriften skal staten ha sitt. De betaler en rekke ulike avgifter knyttet til matproduksjon, i tillegg til de andre avgiftene som staten krever av en vanlig bedrift. I tillegg så er det en liten administrasjon i bedriften, noe som gir stort press på ledelsen i forhold til all rapporteringen som kreves av dem, og som kan virke unødvendig for en liten bedrift.

Det er derfor ingen tvil om at en reduksjon av skjemaveldet og reduksjon av avgiftene, også vil hjelpe en liten matprodusent i Valdres.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…