Nå skal jeg gjøre hva jeg vil!

Haha. Etter noen dager med grining, fortvilelse og øyeblikk hvor jeg har ment at det har vært fryktelig synd på meg, så er jeg nå på vei opp igjen. Nå ser jeg positivt på ting. Og her er noe av det som er mest positvt med ikke å bli stortingsrepresentant:

- Jeg er fri til å gjøre hva jeg vil de neste fire årene. Reise jorda rundt, skrive bok (kunne jeg vel hatt tid til uansett), søke spennende jobber, drikke meg full på byen, dumme meg ut, ha tid til familie og venner + + +
- Slippe å ha en mening om absolutt alt
- Slippe å føle du er en politiker som egentlig ikke klarer å endre samfunnet noenting når man sitter i mindretall
- Slippe lange kveldsmøter
- Slippe å bli sosialisert inn i et sikkert ganske kjedelig miljø, og bli firkanta trangsynt politiker i en alder av under 30
- Slippe å sitte i kjedelige komitemøter og foreslå ting som du vet aldri blir vedtatt
- Slippe unna å lese lokalaviser hver eneste morgen, og hele tiden tenke på at man må få gode oppslag i mediene.
- Slippe unna det politiske spillet
- Ha lange lunsjpauser med venninner i solen uten å tenke på at jeg må inn for å votere.
- slippe å stå på talerstolen i en tom stortingssal.

Alt i alt. Ganske fornøyd akkurat nå. Jeg søkte forresten på jobben som likestillings- og diskrimineringsombud, men fikk den ikke. BOMBE! :)