Lytt til Obama, alle skolefolk på venstresiden i norsk politikk!

Vår oppgave blir å finne frem til de reformene som har størst innvirkning på elevenes resultater, skaffe tilstrekkelige økonomiske ressurser til disse reformene og fjerne de programmene som ikke gir resultater. Og vi har faktisk allerede klare tegn på hvilke reformer som fungerer: et mer utfordrende og strengere pensum med vekt på matematikk, realfag og skrive- og leseferdigheter; lengre og flere skoledager for å gi barna den tiden og den kontinuerlige oppmerksomheten de trenger for å lære; tidlig skolestart for alle barn, slik at de ikke henger etter allerede fra første skoledagen av; meningsfylte, ytelsesbaserte vurderinger som kan gi et mer fullstendig bilde av hvordan eleven gjør det, og rekruttering og opplæring av endringsvillige rektorer og av mer effektive lærere.

Dette siste poenget, behovet for gode lærere, fortjener å understrekes. Ferske studier viser at den viktigste enkeltfaktoren som avgjør elevenes resultater, ikke er hudfarge eller bakgrunn, men hvem som er barnets lærer. Dessverre er altfor mange av skolene våre avhengig av uerfarne lærere med dårlig utdannelse i fagene de underviser i, og altfor ofte er disse lærerne konsentrert på skoler som allerede sliter. Dessutener situasjonen i ferd med å bli verre, ikke bedre. Hvert år mister skoledistriktene massevis av erfarne lærere etter hvert som de første etterkrigsårenes store barnekull når pensjonsalderen (..).

Problemet er ikke at folk ikke er interessert i å undervise. Jeg treffer stadig unge mennesker med eksamen fra toppuniversiteter, folk som har undertegnet toårskontrakter med noen av de tøffeste offentlige skolene i landet gjennom programmer som Teach for America. De opplever arbeidet som usedvanlig givende, og barna de underviser, drar fordel av deres kreativitet og entusiasme. Men etter to år har de fleste enten skiftet yrkesvei eller flyttet over til forstadsskolene som følge av dårlig lønn, mangel på støtte fra skolebyårkratiet en og en gjennomtrengende følelse av å være isolert.

Hvis vi mener alvor med å bygge opp et skolesystem for det 21.århundre, må vi ta læreryrket på alvor. Det vil si at vi må forandre adgangsprosedyren slik at vi lar en person med hovedfagseksamen i kjemi, som ønsker å undervise, få slippe kostbare tilleggskurs. Vi må bringe nyutdannede folk sammen med lærere på høyt nivå for å bryte isolasjonen deres, og vi må gi erfarne lærere mer kontroll over det som skjer i klasserommeene.

Det vil også si at vi må betale lærerne det de er verdt. Det er ingen grunn til at en erfaren, høyt kvalifisert og effektiv lærer ikke skal tjene 100 000 dollar i året når han eller hun er på toppen av karrieren. Lærere med betydelige ferdigheter på nøkkelområder som matematikk og realfag og lærere som er villige til å undervise ved de tøffeste storbyskolene, bør få enda høyere betaling.

Det er bare én ting vi må passe på. Til gjengjeld for bedre betaling må lærerne gjøres mer ansvarlige for resultatene, og skoledistriktene må få større myndighet til å kvitte seg med ineffektive lærere.

Hittil har lærernes fagforeninger gjort motstand mot tanken om resultatbasert lønn, delvis fordi slik lønn ville kunne avgjøres ut fra en rektors luner. Fagforeningene hevder også (med rette, synes jeg) at de fleste skoledistrikter utelukkende baserer seg på testresultater for å måle lærernes ytelsesnivå, og disse testresultatene kan være sterkt avhengig av faktorer som ligger utenfor enhver lærers kontroll, slik som antall elever som kommer fra familier med lave inntekter eller som har spesielle behov.

Men disse problemene er ikke uløselige. Ved å samarbeide med lærernes fagforeninger kan delstater og skoledistrikter utvikle bedre systemer for å måle elevenes ytelser, metoder som kombinerer testresultater og et system for kollegial gjennomgang (de fleste lærere kan oppgi forbausende korrekt hvilke lærere ved skolen deres som virkelig er gode, og hvilke som er virkelig dårlige). Og så kan vi sørge for at lærere som ikke oppnår noe, ikke lenger påfører barn som ønsker å lære, et handikap.

(Hentet fra: Barack Obama: "Mot til å håpe", side 169-171 i norsk 2.utgave, 2009).

Obamas holdninger innenfor skolepolitikk, og hva han står for når det gjelder utvikling av amerikansk skole, er dessverre altfor lite fokusert i Norge. Sosialister som har trykket denne mannen til sitt bryst, bør også trykke hans skolepolitikk til sitt bryst, og så forsøke å gjennomføre hva han står for. Ordene hans er så sanne så sanne, og jeg er ikke mindre overbevist om at han har så rett så rett etter nå å ha praktisert til sammen snart åtte uker i norsk skoleverk, og nå når jeg snart er utdannet lektor. Hadde Obamas politikk blitt gjennomført i Norge, så hadde nok fristelsen til å gå inn i norsk skoleverk for å undervise, vært mye større!