Halvorsen på heimebane

I dag har jeg brukt store deler av dagen til å følge med på forhandlingene på Utdanningsforbundets landsmøte. Først av alt vil jeg få gratulere Mimi Bjerkestrand som ny leder. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde Haldis Holst skulle stikke av med seieren, men etter en uhyre jevn avstemming, viste det seg at det var førskolelærerutdannede Mimi Bjerkestrand som ble leder. Gratulerer til henne, og så skal det bli spennende å se om hun klarer å bli like markert som det Helga Hjetland har vært i de mange årene hun har ledet Utdanningsforbundet.

Den nye Kunnskapsministeren Kristin Halvorsen besøkte også landsmøtet. Det var enkelt å høre at hun følte at hun var blant sine egne - for sjelden hører vi henne så morsom. I likestillingens ånd, skal jeg vel innrømme at jeg synes hun var litt mannediskriminerende i sin vits, der hun påstod at menn blir lykkelige av å ha en lykkelig kone, og at vi derfor må heve lønnen for kvinnedominerte yrker, menmen...det var vel latter hun ønsket å oppnå med dette, og det klarte hun jo..

Etter å ha forsøkt meg to uker som lærer på ungdomstrinnet, så vet jeg at lærertetthet betyr noe. Å ha ansvar for 33 elever, og skulle sørge for tilpasset opplæring for alle disse, er en utfordring. Derfor er jeg veldig spent på hva som kommer ut av løftene til regjeringen om at det skal lovfestes hvor mange elever en lærer maks kan ha ansvar for. Kristin Halvorsen lovet imidlertid at det ikke skulle bli like rigid som tidligere delingsregel. Så her skjønner jeg ikke helt hvordan de skal løse dette...de vil egentlig ha en regel som sier maks 15 elever per lærer, men dette skal ikke bli så rigid at det hindrer fleksible løsninger. Hvordan i alle dager skal dette løses? I min hjerne går nemlig ikke dette an å kombinere, så de som skal utforme denne lovparagrafen får en virkelig stor utfordring.

Halvorsen har imidlertid helt rett i at vurderingskulturen i norsk skole må bli bedre. Og min erfaring så langt, er at lange og fyldige skriftlige tilbakemeldinger til elevene hjelper lite. Det blir dessverre ikke lest så grundig av elevene, og derfor gir nok mange lærere opp, fordi de føler det ikke har noen hensikt. Når alt kommer til alt, så er elevene opptatt av karakteren de får, og mindre opptatt av begrunnelsen for dette. Vi må bli bedre på underveisvurdering heter det, og slik håper man elevene kan oppnå en bedre sluttkompetanse, og få en bedre sluttvurdering. Dette er ikke en enkel sak. Jeg ba elevene vurdere min innsats, på slutten av min praksisperiode. Det var lett å oppdage at de ikke hadde masse erfaring i å vurdere andre. Derfor tror jeg det er viktig at vi som undervisningspersonell må bli flinkere til at elevene vurderer seg selv, medelever og også de som underviser. Det er imidlertid viktig at disse vurderingene er konstruktive, og viser hva man kan gjøre for å bli bedre fremover (altså, "fremovervurdering"). Dette krever trening - både i forhold til å gi og ta i mot vurdering, og må inn allerede fra barnetrinnet. Også må vi få elevene til å forstå at det å tilegne seg ferdigheter og kompetanse, krever hardt arbeid.