Vår oppgave blir å finne frem til de reformene som har størst innvirkning på elevenes resultater, skaffe tilstrekkelige økonomiske ressurser til disse reformene og fjerne de programmene som ikke gir resultater. Og vi har faktisk allerede klare tegn på hvilke reformer som fungerer: et mer utfordrende og strengere pensum med vekt på matematikk, realfag og skrive- og leseferdigheter; lengre og flere skoledager for å gi barna den tiden og den kontinuerlige oppmerksomheten de trenger for å lære; tidlig skolestart for alle barn, slik at de ikke henger etter allerede fra første skoledagen av; meningsfylte, ytelsesbaserte vurderinger som kan gi et mer fullstendig bilde av hvordan eleven gjør det, og rekruttering og opplæring av endringsvillige rektorer og av mer effektive lærere.
Dette siste poenget, behovet for gode lærere, fortjener å understrekes. Ferske studier viser at den viktigste enkeltfaktoren som avgjør elevenes resultater, ikke er hudfarge eller bakgrunn, men hvem som er barnets lærer. Dessverre er altfor mange av skolene våre avhengig av uerfarne lærere med dårlig utdannelse i fagene de underviser i, og altfor ofte er disse lærerne konsentrert på skoler som allerede sliter. Dessutener situasjonen i ferd med å bli verre, ikke bedre. Hvert år mister skoledistriktene massevis av erfarne lærere etter hvert som de første etterkrigsårenes store barnekull når pensjonsalderen (..).
Problemet er ikke at folk ikke er interessert i å undervise. Jeg treffer stadig unge mennesker med eksamen fra toppuniversiteter, folk som har undertegnet toårskontrakter med noen av de tøffeste offentlige skolene i landet gjennom programmer som Teach for America. De opplever arbeidet som usedvanlig givende, og barna de underviser, drar fordel av deres kreativitet og entusiasme. Men etter to år har de fleste enten skiftet yrkesvei eller flyttet over til forstadsskolene som følge av dårlig lønn, mangel på støtte fra skolebyårkratiet en og en gjennomtrengende følelse av å være isolert.
Hvis vi mener alvor med å bygge opp et skolesystem for det 21.århundre, må vi ta læreryrket på alvor. Det vil si at vi må forandre adgangsprosedyren slik at vi lar en person med hovedfagseksamen i kjemi, som ønsker å undervise, få slippe kostbare tilleggskurs. Vi må bringe nyutdannede folk sammen med lærere på høyt nivå for å bryte isolasjonen deres, og vi må gi erfarne lærere mer kontroll over det som skjer i klasserommeene.
Det vil også si at vi må betale lærerne det de er verdt. Det er ingen grunn til at en erfaren, høyt kvalifisert og effektiv lærer ikke skal tjene 100 000 dollar i året når han eller hun er på toppen av karrieren. Lærere med betydelige ferdigheter på nøkkelområder som matematikk og realfag og lærere som er villige til å undervise ved de tøffeste storbyskolene, bør få enda høyere betaling.
Det er bare én ting vi må passe på. Til gjengjeld for bedre betaling må lærerne gjøres mer ansvarlige for resultatene, og skoledistriktene må få større myndighet til å kvitte seg med ineffektive lærere.
Hittil har lærernes fagforeninger gjort motstand mot tanken om resultatbasert lønn, delvis fordi slik lønn ville kunne avgjøres ut fra en rektors luner. Fagforeningene hevder også (med rette, synes jeg) at de fleste skoledistrikter utelukkende baserer seg på testresultater for å måle lærernes ytelsesnivå, og disse testresultatene kan være sterkt avhengig av faktorer som ligger utenfor enhver lærers kontroll, slik som antall elever som kommer fra familier med lave inntekter eller som har spesielle behov.
Men disse problemene er ikke uløselige. Ved å samarbeide med lærernes fagforeninger kan delstater og skoledistrikter utvikle bedre systemer for å måle elevenes ytelser, metoder som kombinerer testresultater og et system for kollegial gjennomgang (de fleste lærere kan oppgi forbausende korrekt hvilke lærere ved skolen deres som virkelig er gode, og hvilke som er virkelig dårlige). Og så kan vi sørge for at lærere som ikke oppnår noe, ikke lenger påfører barn som ønsker å lære, et handikap.
(Hentet fra: Barack Obama: "Mot til å håpe", side 169-171 i norsk 2.utgave, 2009).
Obamas holdninger innenfor skolepolitikk, og hva han står for når det gjelder utvikling av amerikansk skole, er dessverre altfor lite fokusert i Norge. Sosialister som har trykket denne mannen til sitt bryst, bør også trykke hans skolepolitikk til sitt bryst, og så forsøke å gjennomføre hva han står for. Ordene hans er så sanne så sanne, og jeg er ikke mindre overbevist om at han har så rett så rett etter nå å ha praktisert til sammen snart åtte uker i norsk skoleverk, og nå når jeg snart er utdannet lektor. Hadde Obamas politikk blitt gjennomført i Norge, så hadde nok fristelsen til å gå inn i norsk skoleverk for å undervise, vært mye større!
torsdag 29. oktober 2009
onsdag 21. oktober 2009
LIVET ER URETTFERDIG!!
Eg var ikkje spesielt høg i hatten i går, då eg måtte ringe Sør-Aurdal ungdomsskule, ved praksislærar, for å fortelje at eg var blitt sjuk, og ikkje kunne komme den dagen. Sjuk andre dagen i praksis. Då får man liksom kjensla av at ein er blitt stempla som ein av desse latsabbane som har tenkt seg inn i offentleg sektor for å gjere minst mogleg.
Fyrste dag i skuleverket var fantastisk. Eg hadde det verkeleg moro. Fekk prata litt engelsk i engelskundervisninga, og byrja faktisk å lære meg ein del av namna også. Men det var liksom fyrst i går eg skulle få prøve meg på undervisning. Slik gjekk det no ikkje. Eg spydde som ein gris natt til i går, og har ikkje kjent meg dårlegare sidan eg var knøttlita jente (men då hadde eg Mamma som kunne sørge for at alt gjekk bra). Eg var sikker på at eg var blitt matforgifta, men så fann eg ut utpå dagen at Mamma hadde akkurat den samma sjukdommen. Så då var det nok heller mi niese Adele som har tatt meg eit virus eller bakteri heim frå barnehagen, og slik smitta oss båe to.
Så no har eg nå brukt dagen til å rette oppgåver i norsk sidemål (eg er litt betre i dag enn i går, og klarar litt meir enn å ligge rett ut og stirre i taket). Det er moro, men eg skulle heller ynskje eg var frisk, og kunne ha møtt folk. Også eg som nesten aldri er sjuk...det måtte liksom komme no når eg gjer noko eg liker, og som eg faktisk lærer noko av..LIVET ER FRYKTELEG URETTFERDIG!!!
Fyrste dag i skuleverket var fantastisk. Eg hadde det verkeleg moro. Fekk prata litt engelsk i engelskundervisninga, og byrja faktisk å lære meg ein del av namna også. Men det var liksom fyrst i går eg skulle få prøve meg på undervisning. Slik gjekk det no ikkje. Eg spydde som ein gris natt til i går, og har ikkje kjent meg dårlegare sidan eg var knøttlita jente (men då hadde eg Mamma som kunne sørge for at alt gjekk bra). Eg var sikker på at eg var blitt matforgifta, men så fann eg ut utpå dagen at Mamma hadde akkurat den samma sjukdommen. Så då var det nok heller mi niese Adele som har tatt meg eit virus eller bakteri heim frå barnehagen, og slik smitta oss båe to.
Så no har eg nå brukt dagen til å rette oppgåver i norsk sidemål (eg er litt betre i dag enn i går, og klarar litt meir enn å ligge rett ut og stirre i taket). Det er moro, men eg skulle heller ynskje eg var frisk, og kunne ha møtt folk. Også eg som nesten aldri er sjuk...det måtte liksom komme no når eg gjer noko eg liker, og som eg faktisk lærer noko av..LIVET ER FRYKTELEG URETTFERDIG!!!
søndag 18. oktober 2009
Kommande undervisningspersonell; pass dykk!
VG kan i dag melde om at alle elevane i ein time i naturfag, brukte den same nåla til å stikke seg i fingeren med. Sidan eg skal ut i praksis på ungdomstrinnet som ein del av Praktisk Pedagogisk Utdanning i morgon, så er det interessant å høyre om kva for tabber anna undervisningspersonell gjer i jobben sin, og dette vil eg vel få kalle ei ganske stor tabbe. Eg veit ikkje om det var dårleg økonomi som hadde skuld i at dei ikkje hadde råd til utstyr til alle elevane, men å lære opp elevane i tryggleik er vel noko av det viktigaste vi gjer. Og her må det vere samanheng mellom liv og lære.
Det er likevel mange fallgruver å gå i når ein er nytilsett i skuleverket (eller har jobba der lenge for den sak si skuld). Eg skal undervise elevar på 10.trinn i temaet "intervjuet" desse to vekene. I oppgåve til fyrste time så har eg gjeve alle elevane i oppgåve å stille foreldre, besteforeldre eller andre i ein annan generasjon, åtte spørsmål. Alle spørsmåla er om skulekvardagen for ein eller to generasjonar tilbake. Meininga er at vi skal bruke erfaringane elevane gjer seg i intervjusituasjonen, til å gå inn på kjenneteikn ved intervjuet, korleis ein best førebur seg til eit intervju og kva for type spørsmål som er lurt å bruke. For å førebu meg skikkelig til denne undervisninga, så stilte eg dei same spørsmåla til mi mor tidlegare i dag.
Og det gjekk opp for meg då vi kom inn på ting som omhandla barndommen til mor mi, at dette kan vere ganske sensitivt, og at det kan sette i gong ei rekke kjensler hos foreldra. Kva om elevane har blitt møtt av sure foreldre, foreldre som gret eller foreldre som blir sinte og ikkje vil fortelje om då dei gjekk på skulen. Kanskje eg med denne oppgåva har lagd bråk i heimen?
På ein liten plass som Bagn, så er det ingenting som er meir populært å prate om, enn læraren. Alle har ei mening om læraren, og dei vil prate til foreldra sine om meg. Anten: "Ho Hanne var heilt forferdeleg. Ho kunne ingenting" eller "Ho Hanne berre tulla, og prata ikkje seriøst i det heile take". Eller kanskje: "Ho trudde verkeleg ho var noko". "Eg tykkjer ho var litt bimbo eigentleg", kan også vere ein moglegheit. Det kjem til å vere over tretti ulike meningar om meg etter desse to vekene i praksis. Det kjenner eg at er litt skummelt. Og kjem eg til å gjere feil? Sjølvsagt! Det er feil vi lærer av, og det er kva eg gjer i praksis eg skal bruke til å gjere meg opp ein mening om kva eg gjer bra og dårleg i undervisninga (metarefleksjon er eit omgrep som er veldig pop hos dei som undervise på PPU). Så får eg berre krysse fingrane, og håpe eg ikkje gjer like store tabber som naturfaglæraren frå Bergen. Då må nok praksislæraren gje meg den verste tilbakemeldinga av alle: "Hanne er uegna for ei karriere i skuleverket".
Det er likevel mange fallgruver å gå i når ein er nytilsett i skuleverket (eller har jobba der lenge for den sak si skuld). Eg skal undervise elevar på 10.trinn i temaet "intervjuet" desse to vekene. I oppgåve til fyrste time så har eg gjeve alle elevane i oppgåve å stille foreldre, besteforeldre eller andre i ein annan generasjon, åtte spørsmål. Alle spørsmåla er om skulekvardagen for ein eller to generasjonar tilbake. Meininga er at vi skal bruke erfaringane elevane gjer seg i intervjusituasjonen, til å gå inn på kjenneteikn ved intervjuet, korleis ein best førebur seg til eit intervju og kva for type spørsmål som er lurt å bruke. For å førebu meg skikkelig til denne undervisninga, så stilte eg dei same spørsmåla til mi mor tidlegare i dag.
Og det gjekk opp for meg då vi kom inn på ting som omhandla barndommen til mor mi, at dette kan vere ganske sensitivt, og at det kan sette i gong ei rekke kjensler hos foreldra. Kva om elevane har blitt møtt av sure foreldre, foreldre som gret eller foreldre som blir sinte og ikkje vil fortelje om då dei gjekk på skulen. Kanskje eg med denne oppgåva har lagd bråk i heimen?
På ein liten plass som Bagn, så er det ingenting som er meir populært å prate om, enn læraren. Alle har ei mening om læraren, og dei vil prate til foreldra sine om meg. Anten: "Ho Hanne var heilt forferdeleg. Ho kunne ingenting" eller "Ho Hanne berre tulla, og prata ikkje seriøst i det heile take". Eller kanskje: "Ho trudde verkeleg ho var noko". "Eg tykkjer ho var litt bimbo eigentleg", kan også vere ein moglegheit. Det kjem til å vere over tretti ulike meningar om meg etter desse to vekene i praksis. Det kjenner eg at er litt skummelt. Og kjem eg til å gjere feil? Sjølvsagt! Det er feil vi lærer av, og det er kva eg gjer i praksis eg skal bruke til å gjere meg opp ein mening om kva eg gjer bra og dårleg i undervisninga (metarefleksjon er eit omgrep som er veldig pop hos dei som undervise på PPU). Så får eg berre krysse fingrane, og håpe eg ikkje gjer like store tabber som naturfaglæraren frå Bergen. Då må nok praksislæraren gje meg den verste tilbakemeldinga av alle: "Hanne er uegna for ei karriere i skuleverket".
lørdag 17. oktober 2009
La dem raute nynorsk; bare vi slipper
Eg er heime i Valdres, og er no i full gong med å rydde i gamle papir frå åtte år med studiar, ti år i politikken og elles alt eg har vore gjennom (eg er blitt kasta ut av jenterommet mitt, og må få ting på plass i ny bustad). Det var då eg bladde gjennom brosjyrar og anna ræl eg har teke vare på, eg fann att denne fantastiske brosjyra til Unge Høgre frå omkring år 2000.
Det var denne brosjyra som verkeleg vekka mitt politiske engasjement. Eg var på studiemesse ved Oslo-kanten då eg gjekk i 3.klasse på vidaregåande, då ein gjeng blærete Unge Høgre-folk hadde stand, og delte ut denne brosjyra. Då trur eg er fyrste gong eg verkeleg har vore sint i heile mitt liv, og eg gjekk bort til desse gutane som eg trur var kledd i dress og/eller rosa skjorte med alt for mykje gele i håret. Eg trur eg må ha sett illsint ut då eg gjekk bort til dei og lurte på kva i alle dagar dette var for noko, og kvifor dei hadde så mykje i mot folk som prata nynorsk. Eg trur også eg sa: "Sammenligna dikka me med ei kyr førdi e prata dialekt? Detta æ lavmål, og e hadde venta me meir tå eit seriøst politisk parti!". Eg bruker å seie, når eg skal fortelje om denne hendinga, at eg sa: "Mø rauta ikkji" (men det trur eg ikkje eg gjorde). Til lesarar som aldri har høyrt meg prate: Eg (og folk frå Valdres) seier "mø" der dykk seier vi eller me.
Eg trur eg skreiv illsinte lesarbrev i etterkant av denne hendinga. Og i skuledebattane hausten eit par år etterpå, så tok eg fram brosjyra på Valdres vidaregåande, og sa: "Unge Høgre samanliknar dykk alle med kyr". Eg trur ikkje Høgre fekk stor oppslutnad på Valdres vidaregående det året (det har dei vel heller aldri fått etterpå).
Eg har alltid kjefta på folk som går til åtak på nynorsk i staden for sidemål, og også folk i FpU som har prøvd seg på liknande saker, har eg kjefta huda full. Då eg gjekk på forfatterskule på Finnsnes, så var det også ein lokal FrP-helt i Lenvik kommune som fekk fyrstesida av Troms Folkeblad med denne overskrifta: "Spynorsk mordliste" der han gjekk til åtak på nynorsken. Eg har aldri vore nærare ved å melde meg ut av Framstegspartiet.
Tilbake til Unge Høgre-brosjyra. Dette er teksta på baksida:
Unge Høyre vil at du skal kunne velge bort nynorskeksamen.
Det er bedre å lære ett mål godt, enn to mål dårlig.
Vi trenger din hjelp for at politikerne skal skjønne at nynorsk skal være valgfritt.
Meld deg inn i Unge Høyre. Sammen vinner vi kampen mot sidemålsstilen.
FOR NORSK, MOT SIDEMÅL!
Eg trudde eg skulle skratte meg i hjel av andre setninga. Eg veit ikkje kva oslofolk lærer, men her i Valdres nyttar me omgrepet "mål" som ei arealeining. Og det er mogleg dei hadde lært to mål dårleg, men det er då betre enn å lære to kvadratkilometer dårleg.
Og for dykk som har lurt på kvifor eg er med i FrP, og ikkje Høgre. Denne brosjyra er grunnen. Eg var faktisk registrert som medlem av Unge Høgre (men hadde aldri betalt kontingent) då eg fekk denne brosjyra, og den e-posten eg sende inn til Høgre sin hovudorganisasjon etter dette, trur eg ikkje var særskild positiv.
onsdag 14. oktober 2009
21 par sko!!
Og det er berre her på kontoret mitt. Heime i min lille leilighet i Oslo har eg minst like mange (truleg mange fleire), og i alle fall like mange i leiligheten i Valdres. Grunnen til at eg endeleg har talt kor mange sko eg har, er at eg ryddar ut av kontoret mitt. Nei, eg har ikkje fått sparken, men alle rådgjevarar og representantar blir kasta rundt på minst ein gong i løpet av ei fireårsperiode. No får eg ikkje lenger lov til å sitte godt skjult her i "Fangeholet" her eg ikkje har trengt å sjå så masse til andre folk, og har fått konsentrasjon til å gjerne fornuftige ting (som til dømes å oppdatere blogg). No skal eg over i Stortingsbygningen. Skummelt. Skummelt.
Så no er alle papir, sko og bøker putta i pappasker. Min siste arbeidsdag før to vekers permisjon for å bli kjent med skuleverket innanfrå, er no på fredag. Så når eg kjem tilbake til Stortinget om drøye to veker, så har eg nytt kontor i sjølve sjølve Stortingsbygningen(der eg tvilar på det er plass til 21 par sko).
Så no er alle papir, sko og bøker putta i pappasker. Min siste arbeidsdag før to vekers permisjon for å bli kjent med skuleverket innanfrå, er no på fredag. Så når eg kjem tilbake til Stortinget om drøye to veker, så har eg nytt kontor i sjølve sjølve Stortingsbygningen(der eg tvilar på det er plass til 21 par sko).
tirsdag 13. oktober 2009
Kanskje den mest keisame dagen på jobb...
Av alle uinteressante ting eg gjer på jobb i løpet av eit år, så må den dagen statsbudsjettet kjem, vere det som gjer meg den mest meiningslause kjensla. Også eg skjønner jo at dette er viktig for utviklinga framover, og at det her blir gjeve ein del signal for kva som skal skje på prioriterte områder i tida framover. Men likevel..
Dagen som politisk rådgjevar på feltet Kyrkje, utdannings- og forskningspolitikk:
08-10: Gå gjennom dei lekkasjane som har komme, og førebu meg på det som mest truleg kjem, og det som ikkje kjem. Samt krangle litt med ny fraksjonsleiar i komiteen om kva som er dei viktigaste prioriteringane framover (nye tankar liker me ikkje, for me skal gjere det slik me alltid har gjort det dei siste fire åra, meiner no eg. :))
10: Sette på Kristin Halvorsen som bakgrunnsstøy, medan eg går på ekspedisjonskontoret for å hente eit tonn med papir. Eigentleg er det berre dei kiloa med papir frå Kunnskapsdepartementet som er interessante i fyrste omgang (samt noko kyrkje-greier), men KUF-komiteen har også mange kapittel å bry seg om innanfor andre departement sitt område (noko fisk, energi og noko andre greier)
10-12: Gå gjennom dei viktigaste kapitla, summere opp kva som er bra, kva som ikkje er bra, og kva FrP ville ha gjort.
Så kan vi starte med hylinga, og eit skodespel som ikkje liknar på noko anna (og jada, eg forstår det må vere slik, men det er frykteleg kjedeleg). No tullar eg - for dette startar eigentleg allereie klokka ti med ein gong Halvorsen går på talarstolen i Stortinget, men utover dagen så veit vi betre kva dei ulike tala inneber, og kan då styrkje hylinga vår, og få betre argument. Og hylinga går i hovudsak ut på at "det har ikkje fått nok peng", "men det har sanneleg ikkje fått nok peng" og "det er ein skam at det ikkje blir løyvd meir peng til akkurat det". Svært lite av hylinga går ut på at "det har fått altfor mykje peng", sjølv om eg i blant skulle ynskje at det for ein gongs skuld i samband med at eit budsjett blir lagt fram, hadde vorte ei konkurranse i kven som kan synliggjere kva som har fått for mykje. Det hadde vore moro det, og utfordrande for politikarane. Og i slike situasjonar er det greitt å sleppe å bli ein av saueflokken som vert med i det same hylekoret (og dette gjeld alle parti, og er eigentleg ikkje kritikk, for eg skjønnar at det nesten må vere slik om opposisjonen skal vekse seg større og utfordre dei som sit med makta).
Det er eigentleg ganske greitt å sleppe hylinga sjølv. Mi oppgåve i dag har vore å finne dei tinga der regjeringa ikkje har gjort nok, og så kan andre ta seg av hylinga.
Berre for å gje eit kort samandrag: Forskning og høgare utdanning er taparen innanfor Kunnskapsdepartementet (og det er ikkje berre skodespel-hyling, det er faktisk sant), og eg trur heller ikkje kvardagen for meg som framtidig undervisningspersonell blir noko betre. Eg trur framleis ikkje kommunane har råd til å gje meg ei fast stilling, eg trur framleis nytilsette blir sett til oppgåver ingen andre vil ha (og difor forsvinn fort ut av skuleverket), eg trur ikkje lønna blir høgare og eg trur kommunane slit med å gjennomføre alle gode intensjonar. Det eg trur fullt og heilt på no, er å gje skuleeigar ro til å ta si rolle som skuleeigar meir alvorleg, og gje dei moglegheit til å bli ein dyktigare skuleeigar (her har kommunane mykje å gå på). Då er kanskje ikkje stadig nye krav rett veg å gå, men kanskje ein heller burde gje skuleeigar meir fridom?. Men det er no berre mi meining, og ikkje kva eg alltid ber hylekoret formidle...:)
Dagen som politisk rådgjevar på feltet Kyrkje, utdannings- og forskningspolitikk:
08-10: Gå gjennom dei lekkasjane som har komme, og førebu meg på det som mest truleg kjem, og det som ikkje kjem. Samt krangle litt med ny fraksjonsleiar i komiteen om kva som er dei viktigaste prioriteringane framover (nye tankar liker me ikkje, for me skal gjere det slik me alltid har gjort det dei siste fire åra, meiner no eg. :))
10: Sette på Kristin Halvorsen som bakgrunnsstøy, medan eg går på ekspedisjonskontoret for å hente eit tonn med papir. Eigentleg er det berre dei kiloa med papir frå Kunnskapsdepartementet som er interessante i fyrste omgang (samt noko kyrkje-greier), men KUF-komiteen har også mange kapittel å bry seg om innanfor andre departement sitt område (noko fisk, energi og noko andre greier)
10-12: Gå gjennom dei viktigaste kapitla, summere opp kva som er bra, kva som ikkje er bra, og kva FrP ville ha gjort.
Så kan vi starte med hylinga, og eit skodespel som ikkje liknar på noko anna (og jada, eg forstår det må vere slik, men det er frykteleg kjedeleg). No tullar eg - for dette startar eigentleg allereie klokka ti med ein gong Halvorsen går på talarstolen i Stortinget, men utover dagen så veit vi betre kva dei ulike tala inneber, og kan då styrkje hylinga vår, og få betre argument. Og hylinga går i hovudsak ut på at "det har ikkje fått nok peng", "men det har sanneleg ikkje fått nok peng" og "det er ein skam at det ikkje blir løyvd meir peng til akkurat det". Svært lite av hylinga går ut på at "det har fått altfor mykje peng", sjølv om eg i blant skulle ynskje at det for ein gongs skuld i samband med at eit budsjett blir lagt fram, hadde vorte ei konkurranse i kven som kan synliggjere kva som har fått for mykje. Det hadde vore moro det, og utfordrande for politikarane. Og i slike situasjonar er det greitt å sleppe å bli ein av saueflokken som vert med i det same hylekoret (og dette gjeld alle parti, og er eigentleg ikkje kritikk, for eg skjønnar at det nesten må vere slik om opposisjonen skal vekse seg større og utfordre dei som sit med makta).
Det er eigentleg ganske greitt å sleppe hylinga sjølv. Mi oppgåve i dag har vore å finne dei tinga der regjeringa ikkje har gjort nok, og så kan andre ta seg av hylinga.
Berre for å gje eit kort samandrag: Forskning og høgare utdanning er taparen innanfor Kunnskapsdepartementet (og det er ikkje berre skodespel-hyling, det er faktisk sant), og eg trur heller ikkje kvardagen for meg som framtidig undervisningspersonell blir noko betre. Eg trur framleis ikkje kommunane har råd til å gje meg ei fast stilling, eg trur framleis nytilsette blir sett til oppgåver ingen andre vil ha (og difor forsvinn fort ut av skuleverket), eg trur ikkje lønna blir høgare og eg trur kommunane slit med å gjennomføre alle gode intensjonar. Det eg trur fullt og heilt på no, er å gje skuleeigar ro til å ta si rolle som skuleeigar meir alvorleg, og gje dei moglegheit til å bli ein dyktigare skuleeigar (her har kommunane mykje å gå på). Då er kanskje ikkje stadig nye krav rett veg å gå, men kanskje ein heller burde gje skuleeigar meir fridom?. Men det er no berre mi meining, og ikkje kva eg alltid ber hylekoret formidle...:)
fredag 9. oktober 2009
Vel fortjent!
Eg har vore stor fan av Barack Obama ganske lenge no (heilt sidan han slo min favoritt Hillary R. Clinton i den demokratiske nominasjonen), og mi begeistring for den mannen er ikkje blitt mindre etter eg nettopp har lese boka hans "Å leve en drøm. Min afrikanske arv" der han på ein veldig reflektert måte skildrar reisa mot å skaffe seg identitet, og korleis det er å vekse opp i USA som farga. Og ikkje minst at det til slutt er tilfeldigheitar som kan få deg inn på rett spor i livet, men at alt dreiar seg om dei vala me tek sjølv. Dei som ikkje har lese boka, bør gjere det (uansett om ein er fan enn ikkje) - for her er det mykje å lære for alle og ein kvar.
Så ja, eg er veldig glad for at denne mannen vinn Nobelprisen. Og nei, han har ikkje redda verda eller utretta veldig store ting enno, men endring tek tid, og berre det at han ved sin enorme klokskap og sitt engasjement, har klart å bli president i USA, seier til meg at det nytter, og at vi kan skape ei betre verd.
Så får det heller vere at amerikanerane meiner det er litt "over kill" å gje prisen til ein som har vore president i under eit år.
Andre om saken:
Obama får fredsprisen (VG nett)
Årets fredspris går til Obama (Dagbladet)
Obama fikk fredsprisen (Aftenposten)
Nobels fredspris går til Obama (Nettavisen)
Så ja, eg er veldig glad for at denne mannen vinn Nobelprisen. Og nei, han har ikkje redda verda eller utretta veldig store ting enno, men endring tek tid, og berre det at han ved sin enorme klokskap og sitt engasjement, har klart å bli president i USA, seier til meg at det nytter, og at vi kan skape ei betre verd.
Så får det heller vere at amerikanerane meiner det er litt "over kill" å gje prisen til ein som har vore president i under eit år.
Andre om saken:
Obama får fredsprisen (VG nett)
Årets fredspris går til Obama (Dagbladet)
Obama fikk fredsprisen (Aftenposten)
Nobels fredspris går til Obama (Nettavisen)
onsdag 7. oktober 2009
Gler meg til røynsle frå ungdomstrinnet
Om snaue to veker, så skal eg altså ut i praksis ved Sør-Aurdal ungdomsskule, som ein del av mi Praktisk Pedagogiske utdanning. I går hadde eg fyrste møte med praksislærar, og skal i veke 43 og 44 vere med 10.klasse i norskfaget (eg snik meg nok med i engelsk og musikk også, men der har eg ingen formell kompetanse (men mykje uformell kompetanse på Sing Star). Eg gler meg! Då eg var innom Sør-Aurdal ungdomsskule i går så tenkte eg: ”Det er dette eg vil gjere i framtida. Det er undervisningsyrket som er min misjon”.
MEN, det er nokre fallgruver å gå i. Eg har jo alltid i min enorme naivitet tenkt som så: Å undervise mange elever går av seg sjølv så lenge eg er sterk fagleg, godt førebudd og eg har engasjement for det eg driv med. Eg tek nok feil. Berre for å ta eit døme, så var det fyrste rådet (kommandoen) eg fekk frå min praksislærar: ”Her har du eit bilete av heile klassa, og du må lære deg namna på alle”. Jaggu. Og eg som er så dårleg på namn, og dette er faktisk ikkje noko me lærer på PPU, men truleg det beste rådet eg har fått. Og når alt kjem til alt, så er det jo ganske logisk at om eg som lærar skal sjå elevane, og dei skal føle dei blir respektert og sett av meg, og då er vel fyrste bod at eg må vete kva dei heiter. Kommando er teken!!
Eg trur også eg kjem til å forstå at eg ikkje greier å syte for at elevane sett i gang læringsprosessen berre fordi eg har stor fagleg tyngde og stort engasjement. Eg er jo type ”foreleser av gamle sorten” som vil ha diskusjon og engasjement i kvar økt, og det fungerer nok dårleg i ungdomsskulen, der halvparten er veldig lei av skulen, lei av teori og truleg meiner norsk er det mest keisame faget av alle. MEN; ”alle skal med”, og eg må syte for tilpassa opplæring til alle 33 elevane. Eg skjøner endå ikkje korleis eg skal klare det, og kan ikkje akkurat seie eg har lært så mykje om det av pedagogikken heller. Men det er kanskje det me skal lære av praksis?
Eg gler meg! Og gruer meg. Eg gruer meg og gler meg til å møte elevane. Er spent på korleis dei vil ta i mot meg. Eg gruer meg, men gler meg, til å undervise i norsk. Det byrjar å bli nokre år sidan eg studerte og tok nordisk mellomfag ved NTNU, og eg har gløymt det meste. Eg treng seriøst å oppdatere meg fagleg, på læreplanar og på lærebøker. Og ikkje minst må eg byrje å praktisere nynorsk, som eg ikkje har gjort sidan eg studerte nordisk (øydelagt av jobben og politikken, der folk forventar å få saker på bokmål). Frå og med i dag, så skal alt på bloggen skrivast på nynorsk (og det blir nok truleg også litt språklege feil). Det tek litt meir tid, men eg må følje det rådet eg vil gje mine elevar: du blir ikkje betre om du ikkje praktiserar eller les. Så sett i gong: skriv og les!!
MEN, det er nokre fallgruver å gå i. Eg har jo alltid i min enorme naivitet tenkt som så: Å undervise mange elever går av seg sjølv så lenge eg er sterk fagleg, godt førebudd og eg har engasjement for det eg driv med. Eg tek nok feil. Berre for å ta eit døme, så var det fyrste rådet (kommandoen) eg fekk frå min praksislærar: ”Her har du eit bilete av heile klassa, og du må lære deg namna på alle”. Jaggu. Og eg som er så dårleg på namn, og dette er faktisk ikkje noko me lærer på PPU, men truleg det beste rådet eg har fått. Og når alt kjem til alt, så er det jo ganske logisk at om eg som lærar skal sjå elevane, og dei skal føle dei blir respektert og sett av meg, og då er vel fyrste bod at eg må vete kva dei heiter. Kommando er teken!!
Eg trur også eg kjem til å forstå at eg ikkje greier å syte for at elevane sett i gang læringsprosessen berre fordi eg har stor fagleg tyngde og stort engasjement. Eg er jo type ”foreleser av gamle sorten” som vil ha diskusjon og engasjement i kvar økt, og det fungerer nok dårleg i ungdomsskulen, der halvparten er veldig lei av skulen, lei av teori og truleg meiner norsk er det mest keisame faget av alle. MEN; ”alle skal med”, og eg må syte for tilpassa opplæring til alle 33 elevane. Eg skjøner endå ikkje korleis eg skal klare det, og kan ikkje akkurat seie eg har lært så mykje om det av pedagogikken heller. Men det er kanskje det me skal lære av praksis?
Eg gler meg! Og gruer meg. Eg gruer meg og gler meg til å møte elevane. Er spent på korleis dei vil ta i mot meg. Eg gruer meg, men gler meg, til å undervise i norsk. Det byrjar å bli nokre år sidan eg studerte og tok nordisk mellomfag ved NTNU, og eg har gløymt det meste. Eg treng seriøst å oppdatere meg fagleg, på læreplanar og på lærebøker. Og ikkje minst må eg byrje å praktisere nynorsk, som eg ikkje har gjort sidan eg studerte nordisk (øydelagt av jobben og politikken, der folk forventar å få saker på bokmål). Frå og med i dag, så skal alt på bloggen skrivast på nynorsk (og det blir nok truleg også litt språklege feil). Det tek litt meir tid, men eg må følje det rådet eg vil gje mine elevar: du blir ikkje betre om du ikkje praktiserar eller les. Så sett i gong: skriv og les!!
mandag 5. oktober 2009
Kvinnen er skapt særlig for å behage mannen
Den ene bør være aktiv og sterk, den andre passiv og svak. Det er nødvendig at den ene vil og kan, og at den andre gjør liten motstand...Det følger av dette prinsipp at kvinnen er skapt særlig for å behage mannen...Ettersom kvinnen er skapt for å behage og for å bli undertrykt, bør hun rette seg etter mannen i stedet for å provosere ham..
Oppdragelse av kvinnen skal derfor alltid tilpasses etter mennenes behov...Behage oss, være nyttige for oss, være slik at vi elsker og akter dem, oppdrage oss når vi er små og ta hånd om oss når vi er voksne, gjøre vårt liv lett og behagelig, dette er kvinnens plikter i alle tidsaldre, og hva de må læres opp til fra sin spede barndom...(Fra Jean-Jacques Rousseaus Émilie, her sitert etter Blom, 1979, s. 602)
Jeg synes jeg har hørt noen ny-feminister uttale noe lignende den siste tiden, men dette er altså fra Rousseau, som levde fra 1712-1778, og som i følge min bok i pedagogikk, har hatt stor påvirkning på praksis i klasserom og i undervisning, og på det som kalles barnesentrert pedagogikk.
Og ja, gjett om jeg skal bruke dette fantastiske utdraget som utgangspunkt for diskusjon når jeg skal ut i skoleverket (og da gjerne sammenligne det med nylige uttalelser fra mediepersonligheter som også mener kvinner bør bli flinkere til å behage mannen). Det burde både engasjere, og ta utgangspunkt i noe ungdommen er opptatt av, og som de møter på og må forholde seg til hver dag.
Oppdragelse av kvinnen skal derfor alltid tilpasses etter mennenes behov...Behage oss, være nyttige for oss, være slik at vi elsker og akter dem, oppdrage oss når vi er små og ta hånd om oss når vi er voksne, gjøre vårt liv lett og behagelig, dette er kvinnens plikter i alle tidsaldre, og hva de må læres opp til fra sin spede barndom...(Fra Jean-Jacques Rousseaus Émilie, her sitert etter Blom, 1979, s. 602)
Jeg synes jeg har hørt noen ny-feminister uttale noe lignende den siste tiden, men dette er altså fra Rousseau, som levde fra 1712-1778, og som i følge min bok i pedagogikk, har hatt stor påvirkning på praksis i klasserom og i undervisning, og på det som kalles barnesentrert pedagogikk.
Og ja, gjett om jeg skal bruke dette fantastiske utdraget som utgangspunkt for diskusjon når jeg skal ut i skoleverket (og da gjerne sammenligne det med nylige uttalelser fra mediepersonligheter som også mener kvinner bør bli flinkere til å behage mannen). Det burde både engasjere, og ta utgangspunkt i noe ungdommen er opptatt av, og som de møter på og må forholde seg til hver dag.
søndag 4. oktober 2009
På vei ut..
I helga har jeg vært på Landsstyremøte i FpU. Dette er mitt nest-siste landsstyremøte som 1.nestformann i FpU, og nå begynner det å gå opp for meg at jeg snart er ferdig i denne organisasjonen som har betydd så masse for meg som person. Det er i FpU jeg har lært politikk, har fått bedre selvtillit, er blitt et bedre menneske og har fått mine beste venner. Nå er snart denne epoken ferdig.
I helgen ble jeg valgt som leder av valgkomiteen i FpU. Det er det endelige tegnet på at jeg går av som 1.nestformann. Jeg har vært med i Sentralstyret i åtte år når landsmøtet blir avholdt i mars (to år som vara, fire år som sentralstyremedlem og to år som 1.nestformann). Nå er det min oppgave å lede komiteen som skal innstille på et nytt sentralstyre i FpU. Jeg håper på masse gode kandidater som vil stille, konkurranse om plassene, og at vi som er medlemmer av valgkomiteen får en virkelig utfordrende jobb.
Jeg ble i helgen også valgt som leder av Manifestkomiteen i FpU. Det betyr at det blir min oppgave å lede komiteen som skal videreutvikle FpUs manifest. Vi må forsøke å finne frem til ny og spennende politikk, og forsøke å være litt nytenkende. Vi trenger nye og friske politiske ideer i dette landet, og det er en fare hvis vi stagnerer altfor masse. Jeg har en plan om at vi skal gå ut ganske bredt for å få innspill til nytt manifest, og jeg håper virkelig vi skal klare å komme opp med noe nytt. Politikken skal selvfølgelig videreføres, men jeg håper jeg skal klare å fremme noen virkelig gode og nye ideer, som det siste jeg gjør som aktiv FpUer. Også jeg vil selvfølgelig bli husket, og det begynner å bli lenge siden FpU foreslo stykkprisfinansiering. Nå trenger vi en ny god idé som overgår stykkprisfinansieringen. FpUs manifest kan leses her. Har du innspill til oss, så send meg gjerne en mail eller legg igjen en kommentar på bloggen min.
I helgen så feiret vi valgresultat og skolevalgresultat i Tusenfryd. Jeg har innsett at jeg er blitt skikkelig feig med alderen. Før synes jeg karuseller var kult, nå synes jeg det er veeeeldig skummelt. Jeg trodde seriøst jeg skulle dø i den nyeste attraksjonen, så det er kanskje godt jeg gir meg i FpU, og lar yngre og modigere krefter slippe til...
I helgen ble jeg valgt som leder av valgkomiteen i FpU. Det er det endelige tegnet på at jeg går av som 1.nestformann. Jeg har vært med i Sentralstyret i åtte år når landsmøtet blir avholdt i mars (to år som vara, fire år som sentralstyremedlem og to år som 1.nestformann). Nå er det min oppgave å lede komiteen som skal innstille på et nytt sentralstyre i FpU. Jeg håper på masse gode kandidater som vil stille, konkurranse om plassene, og at vi som er medlemmer av valgkomiteen får en virkelig utfordrende jobb.
Jeg ble i helgen også valgt som leder av Manifestkomiteen i FpU. Det betyr at det blir min oppgave å lede komiteen som skal videreutvikle FpUs manifest. Vi må forsøke å finne frem til ny og spennende politikk, og forsøke å være litt nytenkende. Vi trenger nye og friske politiske ideer i dette landet, og det er en fare hvis vi stagnerer altfor masse. Jeg har en plan om at vi skal gå ut ganske bredt for å få innspill til nytt manifest, og jeg håper virkelig vi skal klare å komme opp med noe nytt. Politikken skal selvfølgelig videreføres, men jeg håper jeg skal klare å fremme noen virkelig gode og nye ideer, som det siste jeg gjør som aktiv FpUer. Også jeg vil selvfølgelig bli husket, og det begynner å bli lenge siden FpU foreslo stykkprisfinansiering. Nå trenger vi en ny god idé som overgår stykkprisfinansieringen. FpUs manifest kan leses her. Har du innspill til oss, så send meg gjerne en mail eller legg igjen en kommentar på bloggen min.
I helgen så feiret vi valgresultat og skolevalgresultat i Tusenfryd. Jeg har innsett at jeg er blitt skikkelig feig med alderen. Før synes jeg karuseller var kult, nå synes jeg det er veeeeldig skummelt. Jeg trodde seriøst jeg skulle dø i den nyeste attraksjonen, så det er kanskje godt jeg gir meg i FpU, og lar yngre og modigere krefter slippe til...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
