Eg har sagt opp jobben, og fløtt til Vågå!

No er det offisielt; eg har sagt opp min jobb som politisk rådgjevar på Stortinget. Årsaken er at eg har takka ja til stillinga som prosjektleiar for å lage "Noregs beste skule" i Vågå kommune i Gudbrandsdalen. Dette vart allereie røpa i GD i går, men vart fyrst offisielt presentert i dag når eg møtte ordførar, oppvekstsjef, rektor, elevar og presse ved Tessand oppvekstsenter.

Eg gler meg så!! Då eg såg stillingsutlysinga, så visste eg at dette var draumejobben for meg. Ein jobb der eg får kombinert mine to store interesser, nemlig distriktsutvikling og skuleutvikling. I Vågå skal dei lage den beste skulen i Noreg fordi dei ynskjer å skape meir utvikling i kommunen, få fleire innbyggjarar og meir næringsliv. Skal ein få til dette, så er ei god skule alfa og omega.

Hovudtankegangen bak prosjektet er at meir fokus på kulturfag og praktisk-estetiske fag, også skal skape flinkare elever. Ved å integrere kulturuttrykk og den praktisk-estetiske dimensjonen, i den ordinære skulen, så skal ein altså også klare å skape meir teoriflinke elevar. Det er eit stort og omfattande prosjekt, og viss vi lykkast, kan vi klare å lage ein heilt unik "Vågå-modell". Etter å ha møtt mange av aktørane i Vågå kommune i dag, så er eg ikkje i tvil om at VI skal få det til (eg kan og skal ikkje klare dette åleine, men treng at alle innbyggjarar i kommunen gjer sitt til at vi skal lykkast). Denne kommunen er så full av optimisme og utviklingslyst som sjeldan opplever, og tek verkeleg si rolle som skuleeigar alvorlig! :) Og for ein ordførar dei har!!

Eg starter i jobben 11.januar. Skal skrive meir etter kvart om korleis det blir å flytte til Vågå, få meg ein skikkelig jobb, og ikkje minst, slutte med politikk. Det siste trur eg blir tristare enn eg har trudd, og kjem nok til å vekke til live mange kjensler.

Toby innfridde!

Er på veg heim til Valdres ein tur no, og har trådlaust nett på bussen. Og då går jo bussturen som ein leik. Bortsett frå at eg ikkje skjønner, når det nesten er heilt tomt på bussen, kvifor to skravlegutter med oslo-dialekt, som stanker dårleg etterbarberingsvatn, må sette seg rett foran meg. Dei ser vel at eg vil vere i fred? Og no er eg i det evige dillemmaet; skal eg demonstrativt flytte meg så langt vekk frå dei som det er mogleg å komme? Eg VEIT at resultatet truleg er at det kjem på større skravlebøtter i Sandvika eller på Hønefoss og sett seg foran meg, og kva gjer eg då? Så resultatet blir at eg skrur opp musikken på full guffe, og forsøker å oversjå/overhøre dei. Men frykteleg irriterande!!!!

Toby Keith innfridde nesten på konserten på laurdag. Han fekk nokre verkelege lunkne vurderinger i avisene, men dei var truleg ikkje heilt objektive (eller subjektive, slik som meg). Best var Dagsavisen som samanlikna låtene hans med partiprogrammet til Frp (og eg trur ikkje det var eit kompliment!). Eg vart mest skuffa over at han ikkje spelte Courtesy of the red, white and blue. Truleg fordi nokre dårlege rådgjevarar har fortalt han at han ikkje må spelle krigshissarsongar i sosialdemokratiske Noreg. Hallo?? Sjølv om Noreg er venstrevridd, så trur eg ikkje dei som går på countrykonsert er radikale. Også finn eg ut han har spelt låta i Bergen. Då blir eg forbanna!! Men truleg spelte han songen i Bergen som følge av at pøbler hadde vore på ferde i sentrum natt til sundag, og for å oppmuntre til innsats for å bygge opp pepperkakebyen på nytt, og til å ta pøblene. Så får vi verkeleg håpe bergensfolket klarer nettopp det! :)

Wanna Talk About Me!

Klarer ikkje fokusere på mykje anna enn at Toby Keith kjem til Oslo spektrum i morgon. Eg gler meg som ein liten unge. Eg er stor fan av musikken, stilen, rett og slett alt ved den mannen. Eg skal forsøke å skrive eit blogginnlegg om konsertopplevinga og alt anna etter helga, men no skal eg berre lytte til gode Toby-låtar.

Toby Keith: God love her

Toby Keith: I wanna talk about me

Beklager så mykje at det har vore lite oppdateringar den siste tida, men det heng saman med at det skjer store ting i livet mitt om dagen, som eg ikkje kan røpe enno. Meir informasjon kjem på onsdag! :)

Så stolt av å vere i parti med slike folk

Jaja, så har ein FrP-politiker klart det nok ein gong. Å seie noko forferdeleg dumt i offentligheita. Det er vel ikkje fyrste gong det skjer, og det blir vel ikkje den siste.

Denne gongen har altså ein nestleiar i Moss FrP klart å samanlikne afrikanarar med halvaper. På Kronprinsparet sin facebookside, så har i følgje VG nett klart å seie følgjande: ”Prøv å besøke Østen istedenfor Afrika. Derfra kommer det bare halvaper. De må ha 2-3 generasjoner på å tilpasse seg, og det ser man støtt i media”.

Det mest skremmende med min eigen reaksjon når eg les slike ting, er at eg ikkje reagerer med sinne lengre. Eg klarer liksom ikkje bli korkje oppgitt eller sinna. Ja visst er det heilt idiotisk å seie, det er rasistisk, dustete og uklart. Kva meiner han med at ”dei” må ha 2-3 generasjonar på å tilpasse seg, og korleis ser ein dette ”støtt” i media? Men eg er liksom blitt vant til at folk (og ofte politikarar) seier dumme ting, og klarer ikkje hisse meg opp lenger. Det er vel eit tydeleg teikn på at eg treng ei politikkpause.

MEN – eg er så glad for at folk kjem med slike idiotiske utspel offentleg, og ikkje berre skjuler slike haldningar. For det viser kor viktig ytringsfridomen vår er. Eg er heilt sikker på at det er mange i Noreg som meiner det same som dette FrP-medlemmet, og som har komme med liknande uttaler i festlege lag eller blant kollegaer. Slike ting må ikkje få stå uimotsagt og difor er det viktig at nokre seier slike ting høgt, ellers går vi glipp av argument mot slike haldningar (det beste hadde sjølvsagt vore at ingen hadde hatt slike haldningar, men så harmonisk er ikkje samfunnet vårt enno). Vi må då forklare kvifor vedkomande tek feil, og vi må forklare kvifor det er heilt urimeleg å komme med slike ytringar.

Eg veit i alle fall, at skal eg ein gong ut i skuleverket for å undervise i samfunnsfag eller geografi, så skal eg bruke denne saken for alt ho er verdt. Dette er eit fantastisk bra døme og ein case for å diskutere ulike ting med elevane; slik som forskjell mellom kulturar, rasisme, ytringsfridom, fordommar og sikkert tusenvis av andre ting. Så om ikkje anna, så kan vi takke idiotar for å komme med slike ting i offentligheita – for dei er gode verkemiddel for å gjere våre framtidige generasjonar litt smartare, litt klokare og litt meir taktfulle.

Kampen for den gode skolen

Jeg må være gal. Frivillig har jeg bestemt meg for at jeg ønsker meg ut i skoleverket for å arbeide der, og er derfor i gang med å ta det som kalles Praktisk Pedagogisk Utdanning (PPU). Dette er en utdanning vi med en mer eller mindre nyttig universitetsgrad tar for å kunne bli fast ansatt som undervisningspersonell i norsk skole. Jeg er i teorien kompetent til å undervise i norsk skoleverk fra og med neste høst, og har i høst fått gleden av å ha min praksisperiode ved Sør-Aurdal ungdomsskole. Skremmende, fordi dette er skolen hvor jeg selv tilbrakte tre år av mitt liv, men spennende fordi dette er skolen som utdanner fremtidens borgere i Sør-Aurdal kommune.

Å se skolehverdagen fra innsiden på den måten jeg har fått gjøre, er ikke alle forunt. Det er definitivt en styrke for meg, både som politiker og som menneske, å ha fått denne erfaringen. Jeg har nok tidligere vært litt naiv i forhold til norsk skole, og har nok også hatt en litt enkel tilnærming til utfordringene som finnes i skolen i dag. Jeg har nok også trodd at bare jeg har nok faglig kunnskap og engasjement, så går egentlig lærerjobben av seg selv. Så enkelt er det definitivt ikke. Og norske lærere må i dag innfri til dels motstridende hensyn, noe som også gjør det vanskelig å sette alle elevenes behov i sentrum.

Tilpasset opplæring er noe elevene har krav på i henhold til dagens regelverk. Det høres enkelt ut i teorien, men i praksis er det nesten umulig å få til innenfor dagens rammer. Når en lærer har ansvar for en sammensatt gruppe på tretti elever, der elevene er på ulike nivå, noen sliter med lese- og skrivevansker og der flere av elevene hadde trengt ekstra hjelp, sier det seg selv at det er umulig å sikre alle elevene tilpasset opplæring, ei heller om man velger å jobbe 24 timer i døgnet. Dessverre ser man at det er til de svakeste av de svake det kuttes først, og det er ofte spesialundervisningen det først går utover. Dette er noe av det første vi må gripe fatt i, både for å hjelpe elevene, og sikre at lærerne ikke kontinuerlig føler at de ikke strekker til.

Vi må også gi kommunene tid til å være gode skoleeiere. Da må sentrale myndigheter slutte med gode intensjoner, og stadig nye pålegg overfor kommunene. Dette har kommunene for det første ikke råd til, og jeg mener det er bedre å fokusere på å utvikle kvaliteten i den skolen som er i dag, fremfor for eksempel å innføre flere timer. Men da må skoleeier få tid til å gjøre dette, fremfor å bli pålagt stadig nye oppgaver hver gang statsbudsjettet behandles i Stortinget.

Vi må gjeninnfør det praktiske valgfaget. Selv om det praktiske valgfaget ikke var mye å skryte av for 13 år siden da jeg gikk i ungdomsskolen, så hadde vi i hvert fall mulighet til å ha et praktisk valgfag. Det skal nå innføres et prøveprosjekt med dette, men jeg mener et prøveprosjekt er unødvendig. Vi har nok kunnskap om dagens elever og vi vet flertallet av elevene skriker etter mer praksis og mindre teori. Vi burde derfor gi alle skolene mulighet og rom til å innføre et praktisk valgfag for å motvirke skoletrøtthet for dagens elever.

Elevene jeg har møtt på Sør-Aurdal ungdomsskole er fantastiske på hver sin måte. Krevende ja, og utfordrende. Å møte alle disse elevene med de samme forventingene, og hele tiden gi de noe å strekke seg etter, blir den største utfordringen når jeg en gang skal ut i skoleverket. Jeg vet undervisningspersonellet på SAUS og på andre skoler, gjør sitt beste for å gi elevene noe å strekke seg etter, men dessverre blir nok jobben litt for ofte hindret av nye pålegg, nye krav og alt for stramme økonomiske rammer og lite muligheter til å organisere undervisningen til det beste for elevene.

Halvorsen på heimebane

I dag har jeg brukt store deler av dagen til å følge med på forhandlingene på Utdanningsforbundets landsmøte. Først av alt vil jeg få gratulere Mimi Bjerkestrand som ny leder. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde Haldis Holst skulle stikke av med seieren, men etter en uhyre jevn avstemming, viste det seg at det var førskolelærerutdannede Mimi Bjerkestrand som ble leder. Gratulerer til henne, og så skal det bli spennende å se om hun klarer å bli like markert som det Helga Hjetland har vært i de mange årene hun har ledet Utdanningsforbundet.

Den nye Kunnskapsministeren Kristin Halvorsen besøkte også landsmøtet. Det var enkelt å høre at hun følte at hun var blant sine egne - for sjelden hører vi henne så morsom. I likestillingens ånd, skal jeg vel innrømme at jeg synes hun var litt mannediskriminerende i sin vits, der hun påstod at menn blir lykkelige av å ha en lykkelig kone, og at vi derfor må heve lønnen for kvinnedominerte yrker, menmen...det var vel latter hun ønsket å oppnå med dette, og det klarte hun jo..

Etter å ha forsøkt meg to uker som lærer på ungdomstrinnet, så vet jeg at lærertetthet betyr noe. Å ha ansvar for 33 elever, og skulle sørge for tilpasset opplæring for alle disse, er en utfordring. Derfor er jeg veldig spent på hva som kommer ut av løftene til regjeringen om at det skal lovfestes hvor mange elever en lærer maks kan ha ansvar for. Kristin Halvorsen lovet imidlertid at det ikke skulle bli like rigid som tidligere delingsregel. Så her skjønner jeg ikke helt hvordan de skal løse dette...de vil egentlig ha en regel som sier maks 15 elever per lærer, men dette skal ikke bli så rigid at det hindrer fleksible løsninger. Hvordan i alle dager skal dette løses? I min hjerne går nemlig ikke dette an å kombinere, så de som skal utforme denne lovparagrafen får en virkelig stor utfordring.

Halvorsen har imidlertid helt rett i at vurderingskulturen i norsk skole må bli bedre. Og min erfaring så langt, er at lange og fyldige skriftlige tilbakemeldinger til elevene hjelper lite. Det blir dessverre ikke lest så grundig av elevene, og derfor gir nok mange lærere opp, fordi de føler det ikke har noen hensikt. Når alt kommer til alt, så er elevene opptatt av karakteren de får, og mindre opptatt av begrunnelsen for dette. Vi må bli bedre på underveisvurdering heter det, og slik håper man elevene kan oppnå en bedre sluttkompetanse, og få en bedre sluttvurdering. Dette er ikke en enkel sak. Jeg ba elevene vurdere min innsats, på slutten av min praksisperiode. Det var lett å oppdage at de ikke hadde masse erfaring i å vurdere andre. Derfor tror jeg det er viktig at vi som undervisningspersonell må bli flinkere til at elevene vurderer seg selv, medelever og også de som underviser. Det er imidlertid viktig at disse vurderingene er konstruktive, og viser hva man kan gjøre for å bli bedre fremover (altså, "fremovervurdering"). Dette krever trening - både i forhold til å gi og ta i mot vurdering, og må inn allerede fra barnetrinnet. Også må vi få elevene til å forstå at det å tilegne seg ferdigheter og kompetanse, krever hardt arbeid.

Snart tid for norsk rakfiskfestival

Vi er i gong med å få til nokre verkeleg store ting i Valdres. Valdresidentiteten har stått sterkt lenge, men det er fyrst dei seinare åra at vi verkeleg har fått til ein del store arrangement, som Sol av Isfolket og Norsk Rakfiskfestival, og vi skal ikkje gløyme at vi også har eit fotballag i 2.divisjon, som hadde vore ganske utenkeleg for nokre år sidan.

Til helga er det klart for Norsk Rakfiskfestival, og eg gler meg allereie. Kritikarane vil kanskje kalle dette ein organisert fyllefest, men eg kallar det moro for alle penga. Og liv kjem det også til å bli på laurdag når Vassendgutane kjem. Eg gler meg stort, og kjem sikkert til å gaule "Ungkar med dobbeltseng" så høgt så høgt, som alle andre.

Slike arrangement og folkefester, håpar eg vi klarer å utvikle meir av i tida framover. Det avhenger av at kommunane faktisk klarer å stå saman, og at vi jobber vidare med å utvikle det som er særegent med Valdres. Eg håpar håpar håpar verkeleg at vi i løpet av dei neste åra klarer å gå nokre steg til mot kommunesammenslutning, slik at vi blir ei Valdres-kommune, og ikkje seks små kommunar ingen har høyrt om. Eg trur dei som skal på festival på Fagernes til helga, veit godt at dei er i Valdres, men kanskje ikkje at dei er i Nord-Aurdal kommune.

Skal vi få den kommunale økonomien til å gå rundt att, og skal vi klare å tiltrekke oss kompetanse til regionen, så avhenger det, slik eg ser det, at vi ikkje venter altfor lenge før vi slår oss saman til ein kommune. Min daugdraum er ein stor Valdres-kommune. Eg håper verkeleg at eg får oppleve den dagen der eg kan seie eg bur i kommuna Valdres og ikkje Sør-Aurdal. Eg håper verkeleg nokon er tøffe nok til å ta dette opp til debatt i løpet av denne stortingsperioda, og at det ikkje ender opp med det mageplasket det gjorde sist, då vi hadde folkeavstemning.