Gå til hovedinnhold

Vi må kjempe, kjempe att, og fortsette å kjempe.

Det har vore nokre merkelege dagar. For meg, som for alle andre. Eg er heldig. Då det smalt i Oslo var eg midt mellom Youngstorget og Grünerløkka. Ingen av mine nære vener er døde eller hardt skada. Men, som dei aller aller fleste i Noreg, kjenner eg nokon som har opplevd dramaet på nært hald. Det gjer at alt som har skjedd kjem så mykje nærare enn alt av andre grusomheiter som skjer i resten av verda.

Dei siste dagane har ein vore innom dei fleste av kjenslene som finst i eit menneske. Avmakt, oppgitthet, sinne, kjærleik, glede og stoltheit.

Eg er stolt over å leve i eit demokratisk og ope land som Noreg. Der vi står saman i slike tider, og bestemmer oss for å kjempe attende.

Eg er sint og oppgitt over nordmenn som rett etter bombeangrepet seier ting som dette til muslimar: "Nå ligger dere jævlig tynt an". Eg er sint og oppgitt over folk som i etterkant av slike angrep, brukar sjansen til å kjempe mot Noregs demokratiske tradisjonar - som til dømes ønskjer å opne opp for dødsstraff eller ha mindre rettssikkerheit for folk.
Oslo laurdagskveld. Personell med våpen er noko som ikkje er vanleg i Noreg, og som eg håper aldri blir vanleg heller.

Eg kjenner avmakt ovanfor ondskap. Eg kjenner avmakt i høve til å kunne avverge slike grusomme tragedier, som er eit resultat av noko vi ikkje kan forstå. Spørsmål som: "Må vi kunne forstå for å kunne avverge slike ting?", dukkar opp. Eg veit ikkje om eg ønskjer å forstå ondskap og kor det kjem i frå.

Eg kjenner kjærleik ovanfor landet mitt, og alle som står meg nære. Eg kjenner også kjærleik ovanfor alle dei ideal eg veit at dei fleste av oss som er, eller har vore aktive ungdomspolitikarar står for: vi er tilhengjarar av demokrati og retten til å bevege seg kor ein vil, kjempe for det ein trur på og bli respektert av andre for dette. Det kjennast så ekstra ille med eit slikt grotesk angrep på uskuldige menneske, som berre har ønskja å jobbe for det vi alle som driv med politikk ønskjer å gjere; lage verda til ein betre plass å leve - for alle.

Eg er stolt over folka i min hovudstad som viste eit samhald og engasjement eg aldri har sett makan til. Eg kjenner at Oslo er min by. Det er min hovudstad. Og eg er glad i denne byen og alle folka som bur i han. No står vi alle saman, og det er ei heilt enorm oppleving. For stort sett føler ein at verda handlar meir om konfrontasjon og ulikskapar, enn om samhald.
Blomster utanfor Domkyrkja i Oslo då eg var der på laurdag. No er det mykje meir der.

Eg kjende glede då eg kom til Vågå og oppdaga at engasjementet er like stort her, som det er i Oslo. I går var over tusen menneske i fakkeltog og minnemarkering her i Vågå. Også her vart demokratiske ideal trekt fram, og alle dei politiske partia sto samla.
Bilete av tog i lille Vågå, der omlag tusen menneske møtte opp. Til informasjon bur det omlag 3 800 innbyggjarar i Vågå kommune.

Eg har tenkt mykje på ondskap dei siste dagane. Eg har ingen svar for korleis vi skal stoppe ondskapen, eller om det er moglegheit til å utrydde ondskap. Eg vil difor bruke orda til nokon som seier det så mykje betre enn meg, nemleg eitt av dei store førebileta mine i litteraturen, som har brukt heile livet sitt til å utrydde ondskapen:

"It is important to fight, and fight again, and keep fighting, for only then can evil be kept at bay, though never quite eradicated". Albus Dumbledore

Kommentarer

  1. Veldig godt skrevet Hanne!Alle disse følelsene har jeg gjennomlevd nå også. La vi håpe at folk fra de forskjellige politiske parti, fortsetter å videreføre noe av det vi nå sammen har bygt opp.Saklige diskusjoner bygt på sannhet og rettferdighet, til det beste for vårt fedreland, er det jeg ønsker videre.

    SvarSlett
  2. Leste denne først i Dagsavisen i dag. Veldig bra og glimrende med Harry Potter sitatet. Jeg har tenkt det selv at det å ha Harry Potter (bøkene, filmene er ikke så tydelige på de dypere tankene) i bakhodet er en styrke når ondskapen treffer slik den gjorde forrige fredag - og det fasinerende er jo å se hvor god forståelsen der er. En person som er villig til å - bokstavelig talt - gå over lik for å oppnå egen makt, feiler fullstendig i det han ønsket å oppnå fordi han ikke forsto og tok hensyn til følelser som kjærlighet og sympati. Selvfølgelig, det hjelper jo egentlig ikke noe på tapene, men det å få hjelp til å forklare og sette ting inn i et mønster og se hvor veien går videre er alltid en hjelp.

    SvarSlett
  3. Tusen takk for hyggelege attendemeldingar. Og ja; bodskapen i Harry Potter-bøkene er det same som heile Noreg står fram med no; vi skal seire over ondskap med kjærleik og samhald. Trur vi kan hente mykje styrke og inspirasjon i slik litteratur med mange gode sitat og kloke ord! :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Min onde bebi og meg

Etter å ha lese diverse babynettstader og mammanettstader dagleg dei siste månadene, har eg lært veldig mykje om kva andre mødre har som utfordringar.

Eg har slik skjønt at eit vanleg spørsmål nybakte mødre får, er dette: "Er han snill då?". Eg har også lese meg til at dette er eit spørsmål som provoserer mange, sidan det faktisk er vanskeleg å definere om ein bitteliten bebi er snill eller slem.

Difor burde eg vore førebudd då eg sjølv fekk dette spørsmålet. Det var eg imidlertid ikkje. Spørsmålet kom overraskande, og eg burde ha lagd meg nokre artige svar eg kunne brukt og som kunne stoppa kjeften på grand-tantene (det er alltid tanter!) slik at dei spurte litt lurare neste gong dei lurer på noko om bebien.

Det klarte eg ikkje, og eg endte (som vanleg) opp med å svare noko dust. 
Grand-tante: Er han snill då?
Hanne: "Det er vel litt vanskeleg å definere om ein bebi er snill eller slem allereie no"
Grand-tante: Eg meiner, skrik han mykje?
Hanne: Han skrik når han er sv…

No har det rabla - livet i permisjon, del 7

"Eg trur det er på tide at du får litt meir fødekjensle, og litt mindre feriekjensle" sa Trond til meg då han kom att frå jobb i går. Eg satt i stolen. På akkurat same plass eg satt då han reiste.

Altså. Slik seier du berre ikkje. Eg vart djupt fortvila og kasta ein serviett på han. "Trur du eg tykkjer det er så jævla moro å vere gravid?" skreik eg, med augo som Cruella de Vil. "Litt humor må du vel tåle", meinte Trond. 
Eg må berre seie at eg er svært lite mottakeleg for humor, gode råd, andre sine fødehistorier og alt mogleg anna av bullshit ala: "Det er heilt vanleg å gå over tida" eller "Eva gjekk ti dagar over. Ungen hennar vart seks kilo". Faktisk er det i ferd med å rable fullstendig for meg, så folk bør vere svært forsiktige i nærleiken av meg.

Fem dagar sidan termin. Eg trudde eg klarte meg bra. I går forstod eg at eg absolutt ikkje klarer meg bra.

I går kveld skulle eg fortelje Trond ei morosam historie om då eg hadde lagd me…

Mammaen din er så glad i deg!

Plutseleg er eg blitt eitt av desse irriterande menneska som omtaler meg sjølv i tredjeperson. Det skjer sjølvsagt berre i samtale med vesle bebien min, men sidan det stort sett er berre han eg pratar med om dagen, skjer dette heller ofte.

- Mammaen din skal berre ein liten tur på do, skjønner du
Slik startar dagen når eg må forlate Sigmund åleine i senga vaken og nesten på gråten om morgonen. Eg må fortelje han at eg snart kjem tilbake for å hente han, men at blæra til mammaen hans ikkje er som før og at eg difor må på do.
- Du skjønner, Sigmund, at mammaen din er ikkje så flink til å gjere knipeøvingar

Vi går inn til stellebordet, og der fortsett det: "No skal mammaen din berre finne fram ei bleie, skjønner du. Mammaen din er så glad i deg. Du er sååååå søt".

I løpet av ein dag har eg tatt meg sjølv i å si dette:
- Mammaen din er så glad i deg (dette seier eg ofte)
- Mammaen din elskar deg
- Mammaen din må berre ta på deg lue, skjønner du - fordi det står i Mammabøkene at små bebi…