Gå til hovedinnhold

Vi må kjempe, kjempe att, og fortsette å kjempe.

Det har vore nokre merkelege dagar. For meg, som for alle andre. Eg er heldig. Då det smalt i Oslo var eg midt mellom Youngstorget og Grünerløkka. Ingen av mine nære vener er døde eller hardt skada. Men, som dei aller aller fleste i Noreg, kjenner eg nokon som har opplevd dramaet på nært hald. Det gjer at alt som har skjedd kjem så mykje nærare enn alt av andre grusomheiter som skjer i resten av verda.

Dei siste dagane har ein vore innom dei fleste av kjenslene som finst i eit menneske. Avmakt, oppgitthet, sinne, kjærleik, glede og stoltheit.

Eg er stolt over å leve i eit demokratisk og ope land som Noreg. Der vi står saman i slike tider, og bestemmer oss for å kjempe attende.

Eg er sint og oppgitt over nordmenn som rett etter bombeangrepet seier ting som dette til muslimar: "Nå ligger dere jævlig tynt an". Eg er sint og oppgitt over folk som i etterkant av slike angrep, brukar sjansen til å kjempe mot Noregs demokratiske tradisjonar - som til dømes ønskjer å opne opp for dødsstraff eller ha mindre rettssikkerheit for folk.
Oslo laurdagskveld. Personell med våpen er noko som ikkje er vanleg i Noreg, og som eg håper aldri blir vanleg heller.

Eg kjenner avmakt ovanfor ondskap. Eg kjenner avmakt i høve til å kunne avverge slike grusomme tragedier, som er eit resultat av noko vi ikkje kan forstå. Spørsmål som: "Må vi kunne forstå for å kunne avverge slike ting?", dukkar opp. Eg veit ikkje om eg ønskjer å forstå ondskap og kor det kjem i frå.

Eg kjenner kjærleik ovanfor landet mitt, og alle som står meg nære. Eg kjenner også kjærleik ovanfor alle dei ideal eg veit at dei fleste av oss som er, eller har vore aktive ungdomspolitikarar står for: vi er tilhengjarar av demokrati og retten til å bevege seg kor ein vil, kjempe for det ein trur på og bli respektert av andre for dette. Det kjennast så ekstra ille med eit slikt grotesk angrep på uskuldige menneske, som berre har ønskja å jobbe for det vi alle som driv med politikk ønskjer å gjere; lage verda til ein betre plass å leve - for alle.

Eg er stolt over folka i min hovudstad som viste eit samhald og engasjement eg aldri har sett makan til. Eg kjenner at Oslo er min by. Det er min hovudstad. Og eg er glad i denne byen og alle folka som bur i han. No står vi alle saman, og det er ei heilt enorm oppleving. For stort sett føler ein at verda handlar meir om konfrontasjon og ulikskapar, enn om samhald.
Blomster utanfor Domkyrkja i Oslo då eg var der på laurdag. No er det mykje meir der.

Eg kjende glede då eg kom til Vågå og oppdaga at engasjementet er like stort her, som det er i Oslo. I går var over tusen menneske i fakkeltog og minnemarkering her i Vågå. Også her vart demokratiske ideal trekt fram, og alle dei politiske partia sto samla.
Bilete av tog i lille Vågå, der omlag tusen menneske møtte opp. Til informasjon bur det omlag 3 800 innbyggjarar i Vågå kommune.

Eg har tenkt mykje på ondskap dei siste dagane. Eg har ingen svar for korleis vi skal stoppe ondskapen, eller om det er moglegheit til å utrydde ondskap. Eg vil difor bruke orda til nokon som seier det så mykje betre enn meg, nemleg eitt av dei store førebileta mine i litteraturen, som har brukt heile livet sitt til å utrydde ondskapen:

"It is important to fight, and fight again, and keep fighting, for only then can evil be kept at bay, though never quite eradicated". Albus Dumbledore

Kommentarer

  1. Veldig godt skrevet Hanne!Alle disse følelsene har jeg gjennomlevd nå også. La vi håpe at folk fra de forskjellige politiske parti, fortsetter å videreføre noe av det vi nå sammen har bygt opp.Saklige diskusjoner bygt på sannhet og rettferdighet, til det beste for vårt fedreland, er det jeg ønsker videre.

    SvarSlett
  2. Leste denne først i Dagsavisen i dag. Veldig bra og glimrende med Harry Potter sitatet. Jeg har tenkt det selv at det å ha Harry Potter (bøkene, filmene er ikke så tydelige på de dypere tankene) i bakhodet er en styrke når ondskapen treffer slik den gjorde forrige fredag - og det fasinerende er jo å se hvor god forståelsen der er. En person som er villig til å - bokstavelig talt - gå over lik for å oppnå egen makt, feiler fullstendig i det han ønsket å oppnå fordi han ikke forsto og tok hensyn til følelser som kjærlighet og sympati. Selvfølgelig, det hjelper jo egentlig ikke noe på tapene, men det å få hjelp til å forklare og sette ting inn i et mønster og se hvor veien går videre er alltid en hjelp.

    SvarSlett
  3. Tusen takk for hyggelege attendemeldingar. Og ja; bodskapen i Harry Potter-bøkene er det same som heile Noreg står fram med no; vi skal seire over ondskap med kjærleik og samhald. Trur vi kan hente mykje styrke og inspirasjon i slik litteratur med mange gode sitat og kloke ord! :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Too good to go

Denne veka har eg med Sigmund (snart 1 år) på jobb i Oslo. Slik må det nesten bli når eg har vakt, men ikkje barnevakt. Sigmund storkosar seg med å klatre opp trappa til kommunikasjonsavdelinga, mens eg spring etter. I dag fekk eg lese nokre aviser mens Sigmund såg på Pudding-tv. Poenget er at det er svært lite å få gjort av jobbting før etter Sigmund har lagt seg klokka 18. Difor tenkte eg at eg skulle gjere halvveis jobbrelaterte ting som er mogleg å kombinere med å underhalde ein svært aktiv liten krabat. I dag bestemte eg meg difor for å teste appen "Too good to go". For de som ikkje veit kva dette er, så er det altså ein teneste som formidlar kontakt til bakeri, restauranter og hotell, der du kan få kjøpt overskotsmat til ein billig penge. Anten frå det som er att i bakeriutsalet eller som er att etter hotellfrukosten. Fyrste tips; ver tidleg på om morgonen. "Pakkene" blir fort utseld (spesielt hjå bakeria), så du bør legge inn bestillinga di tidleg om morgon

Hanne tester trappene i Høyanger

Høyanger er visstnok kjend for sine trapper. Dette heng saman med vatnforsyning og industri (eg skal finne ut meir om dette når eg skal på industrimuseet seinare i veka). Det er to trapper i Høyanger. Ei med omlag 1250 trappetrinn og ei med 2500 trappetrinn. Optimistisk som eg er bestemte eg meg for å teste den lengste av dei. Dette bilete er take rett etter at eg har gått heimanfrå. Eg bur i eit bustadområde rett på venstresida av bileteramma. Trappa kan du sjå der langt framme på fjellet omtrent midt i biletet. Du ser det som ein grå strek som går oppover. Elva er også rett ved der eg bur, og eg såg mange fiskarar på vegen fram og attende (fisking rett utanfor stovedøra, bokstaveleg talt!). Høyanger sentrum ligg i motsatt retning, altså der elva renn ut i fjorden. No ser du at eg nærmar meg. Også eg begynner å tru at det er håp om at eg skal kome fram. Litt skeptisk på om det er lov til å gå inn på området nå, og tenkjer: "neinei, eg må snu!". Då ser

Vurdering av årets finale i Melodi Grand Prix

Seinare enn det brukar, men finalen i årets MGP kom likevel brått på. Fire timar på buss laurdagsformiddag gjev meg likevel tid til å trille terning. Her er poenga frå Hanne-juryen i år. Aleksander Walmann - Talk to the hand Med fare for å virke som ei gammal sur dame, er dette slik nymotens musikk eg ikkje skjønner meg på. Dette er så flatt og så kjedeleg. Mambojambo er kanskje kult å synge for kidza, men ikkje for meg.  Terningkast: 2  Charla K - Stop the music Dette er fint. Faktisk kjempefint dess meir du høyrer på songen. Og det verkar så proft og så gjennomført! I MGP likar eg vanlegvis glitter og mas, men dette må då vere kveldens favoritt? Terningkast: 5  Alejandro Fuentes - Tengo Otra Eg digger jo latino og denne songen er ein sang som hadde vore på spelelista mi når eg jogger, men utan at eg ville gjeve songen så mykje oppmerksemd. Det er halvpent, men ikkje så mykje meir enn det.  Terningkast: 3 Ida Maria - Scandilove Hurra! Endeleg ein