Kampen for den gode skolen

Jeg må være gal. Frivillig har jeg bestemt meg for at jeg ønsker meg ut i skoleverket for å arbeide der, og er derfor i gang med å ta det som kalles Praktisk Pedagogisk Utdanning (PPU). Dette er en utdanning vi med en mer eller mindre nyttig universitetsgrad tar for å kunne bli fast ansatt som undervisningspersonell i norsk skole. Jeg er i teorien kompetent til å undervise i norsk skoleverk fra og med neste høst, og har i høst fått gleden av å ha min praksisperiode ved Sør-Aurdal ungdomsskole. Skremmende, fordi dette er skolen hvor jeg selv tilbrakte tre år av mitt liv, men spennende fordi dette er skolen som utdanner fremtidens borgere i Sør-Aurdal kommune.

Å se skolehverdagen fra innsiden på den måten jeg har fått gjøre, er ikke alle forunt. Det er definitivt en styrke for meg, både som politiker og som menneske, å ha fått denne erfaringen. Jeg har nok tidligere vært litt naiv i forhold til norsk skole, og har nok også hatt en litt enkel tilnærming til utfordringene som finnes i skolen i dag. Jeg har nok også trodd at bare jeg har nok faglig kunnskap og engasjement, så går egentlig lærerjobben av seg selv. Så enkelt er det definitivt ikke. Og norske lærere må i dag innfri til dels motstridende hensyn, noe som også gjør det vanskelig å sette alle elevenes behov i sentrum.

Tilpasset opplæring er noe elevene har krav på i henhold til dagens regelverk. Det høres enkelt ut i teorien, men i praksis er det nesten umulig å få til innenfor dagens rammer. Når en lærer har ansvar for en sammensatt gruppe på tretti elever, der elevene er på ulike nivå, noen sliter med lese- og skrivevansker og der flere av elevene hadde trengt ekstra hjelp, sier det seg selv at det er umulig å sikre alle elevene tilpasset opplæring, ei heller om man velger å jobbe 24 timer i døgnet. Dessverre ser man at det er til de svakeste av de svake det kuttes først, og det er ofte spesialundervisningen det først går utover. Dette er noe av det første vi må gripe fatt i, både for å hjelpe elevene, og sikre at lærerne ikke kontinuerlig føler at de ikke strekker til.

Vi må også gi kommunene tid til å være gode skoleeiere. Da må sentrale myndigheter slutte med gode intensjoner, og stadig nye pålegg overfor kommunene. Dette har kommunene for det første ikke råd til, og jeg mener det er bedre å fokusere på å utvikle kvaliteten i den skolen som er i dag, fremfor for eksempel å innføre flere timer. Men da må skoleeier få tid til å gjøre dette, fremfor å bli pålagt stadig nye oppgaver hver gang statsbudsjettet behandles i Stortinget.

Vi må gjeninnfør det praktiske valgfaget. Selv om det praktiske valgfaget ikke var mye å skryte av for 13 år siden da jeg gikk i ungdomsskolen, så hadde vi i hvert fall mulighet til å ha et praktisk valgfag. Det skal nå innføres et prøveprosjekt med dette, men jeg mener et prøveprosjekt er unødvendig. Vi har nok kunnskap om dagens elever og vi vet flertallet av elevene skriker etter mer praksis og mindre teori. Vi burde derfor gi alle skolene mulighet og rom til å innføre et praktisk valgfag for å motvirke skoletrøtthet for dagens elever.

Elevene jeg har møtt på Sør-Aurdal ungdomsskole er fantastiske på hver sin måte. Krevende ja, og utfordrende. Å møte alle disse elevene med de samme forventingene, og hele tiden gi de noe å strekke seg etter, blir den største utfordringen når jeg en gang skal ut i skoleverket. Jeg vet undervisningspersonellet på SAUS og på andre skoler, gjør sitt beste for å gi elevene noe å strekke seg etter, men dessverre blir nok jobben litt for ofte hindret av nye pålegg, nye krav og alt for stramme økonomiske rammer og lite muligheter til å organisere undervisningen til det beste for elevene.