Gå til hovedinnhold

Turistane kjem!

Det du forelskar deg i kvar sommar, ønskjer eg å dele reisten av livet mitt med.

Her oppe i nasjonalparkriket og ved porten til Jotunheimen kan vi høyre at ferien er i gang. Det høyrer vi på duren frå stadig fleire helikopter, som er på veg opp i fjella for å redde nok ein bortgått turist.

Det er på denne tida av året eg føler eg bur i eit museum. Alle turistar som kjem innom, pratar om kor vakkert vi har det, og sjølv om dei aldri kunne tenkje seg å bu her sjølv, så er dei veldig oppteken av å konservere Bygde-Noreg. Konservere, slik at det ser akkurat likt ut her når dei ønskjer å kome attende som turist om ein fire-fem år.

Dette er menneska som utan skam kjem innom turistinformasjonen og spør etter vegen til ”Påskefjellet”. Det er dei som helst skulle ønskje at bygda såg ut som det gjorde på 1800-talet. Det er desse menneska som ser på seg sjølv som sanne miljøvernarar, som nektar oss vasskraftutbygging, og som meiner det er vi som skal syte for at Noreg kan skryte av stort biologisk mangfald av planter og dyr. Dette skal vi helst gjere med eit smil, og utan å få kompensert for det økonomisk.

Eg er ganske sikker på at mange av dei meiner vi alle burde jobbe i landbruket, og helst bruke eldgamle arbeidsmetodar, slik at dei, ein gong i året, kan kome innom for å leve ut sin nasjonalromantiske draum. Overraska blir dei når dei forstår at husmannsvesenet ikkje eksisterer lengre.

Sentrale myndigheiter ønskjer vi skal bo her, men nektar oss å bygge bustader. Dei ønskjer vi skal skape verdiar her, men naturmangfald går alltid framfor verdiskaping. Dei ønskjer vi skal leve av jordbruk, men rovdyra vil alltid få prioritet framfor husdyra. Dei ønskjer vi skal ta vare på gamle verneverdige bygningar berre ved hjelp av eigen lommebok. Og dei har sørgja for at vi har nok bevarte kolgroper til kvar einaste av Dagsavisen sine lesarar.

I blant føler eg at vi lev og jobbar her berre for at turistane skal ha noko fint å sjå på. Vi likar turistane og set stor pris på at dei ønskjer å dele opplevinga av vårt fantastiske natur- og kulturlandskap her oppe. Men viss vi skal bu her i framtida og viss vi skal kunne klare å ta i mot alle som ønskjer å dele kjærleiken til landskapet vårt, då må vi få rammevilkår til å klare å leve her også reisten av året, og ikkje berre i turistsesongen.

Publisert i spalta "Blåmandag" i Dagsavisen, 19.juli 2010.

Kommentarer

  1. Nå må du ikkje øydeleggje moglegheitene mine for ei framtid som grindgut med raud topphuve på mine gamle dagar.

    SvarSlett
  2. I så fall får du berre vere rektor i staden for! :) Men beklager om eg har øydelagt for draumane dine - eg skal roe ned "byfølkhåninga" mi. :)

    SvarSlett
  3. Så utrolig bra skrevet - som alle andre innlegg her på bloggen din! :-) Koser meg med å lese nye innlegg, og å følge din hverdag i Vågå-bygda. Sjøl er jeg utflytta vagver, og finner det veldig interessant å lese tankene til ei som har valgt å flytte dit. Så bra at du trives, og har funnet deg så til rette med jobben, menneskene og bygda ellers. Gleder meg til å fortsette å følge bloggen din, og ønsker deg lykke til videre!

    SvarSlett
  4. Gro: Tusen takk for hyggeleg kommentar. Moro at folk som har flytta frå bygda kan glede seg over det eg skriv. Så håper eg du kjem med innspel til det vi er i gang med oppe her. Vi har også eigen blogg for skule- og samfunnsutviklingsprosjektet vårt: www.noregsbesteskule.blogspot.com. Kan vere verdt å følgje!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Too good to go

Denne veka har eg med Sigmund (snart 1 år) på jobb i Oslo. Slik må det nesten bli når eg har vakt, men ikkje barnevakt. Sigmund storkosar seg med å klatre opp trappa til kommunikasjonsavdelinga, mens eg spring etter. I dag fekk eg lese nokre aviser mens Sigmund såg på Pudding-tv. Poenget er at det er svært lite å få gjort av jobbting før etter Sigmund har lagt seg klokka 18. Difor tenkte eg at eg skulle gjere halvveis jobbrelaterte ting som er mogleg å kombinere med å underhalde ein svært aktiv liten krabat. I dag bestemte eg meg difor for å teste appen "Too good to go". For de som ikkje veit kva dette er, så er det altså ein teneste som formidlar kontakt til bakeri, restauranter og hotell, der du kan få kjøpt overskotsmat til ein billig penge. Anten frå det som er att i bakeriutsalet eller som er att etter hotellfrukosten. Fyrste tips; ver tidleg på om morgonen. "Pakkene" blir fort utseld (spesielt hjå bakeria), så du bør legge inn bestillinga di tidleg om morgon

Vurdering av årets finale i Melodi Grand Prix

Seinare enn det brukar, men finalen i årets MGP kom likevel brått på. Fire timar på buss laurdagsformiddag gjev meg likevel tid til å trille terning. Her er poenga frå Hanne-juryen i år. Aleksander Walmann - Talk to the hand Med fare for å virke som ei gammal sur dame, er dette slik nymotens musikk eg ikkje skjønner meg på. Dette er så flatt og så kjedeleg. Mambojambo er kanskje kult å synge for kidza, men ikkje for meg.  Terningkast: 2  Charla K - Stop the music Dette er fint. Faktisk kjempefint dess meir du høyrer på songen. Og det verkar så proft og så gjennomført! I MGP likar eg vanlegvis glitter og mas, men dette må då vere kveldens favoritt? Terningkast: 5  Alejandro Fuentes - Tengo Otra Eg digger jo latino og denne songen er ein sang som hadde vore på spelelista mi når eg jogger, men utan at eg ville gjeve songen så mykje oppmerksemd. Det er halvpent, men ikkje så mykje meir enn det.  Terningkast: 3 Ida Maria - Scandilove Hurra! Endeleg ein

Hanne tester trappene i Høyanger

Høyanger er visstnok kjend for sine trapper. Dette heng saman med vatnforsyning og industri (eg skal finne ut meir om dette når eg skal på industrimuseet seinare i veka). Det er to trapper i Høyanger. Ei med omlag 1250 trappetrinn og ei med 2500 trappetrinn. Optimistisk som eg er bestemte eg meg for å teste den lengste av dei. Dette bilete er take rett etter at eg har gått heimanfrå. Eg bur i eit bustadområde rett på venstresida av bileteramma. Trappa kan du sjå der langt framme på fjellet omtrent midt i biletet. Du ser det som ein grå strek som går oppover. Elva er også rett ved der eg bur, og eg såg mange fiskarar på vegen fram og attende (fisking rett utanfor stovedøra, bokstaveleg talt!). Høyanger sentrum ligg i motsatt retning, altså der elva renn ut i fjorden. No ser du at eg nærmar meg. Også eg begynner å tru at det er håp om at eg skal kome fram. Litt skeptisk på om det er lov til å gå inn på området nå, og tenkjer: "neinei, eg må snu!". Då ser