Dette er overskrifta på eit oppslag i lokalavisa "Valdres" førre veke. Nokre dagar tidlegare rapporterer Oppland arbeiderblad også om comeback under overskrifta "Blåfjelldal vil inn i Fylkestinget". Då følte eg meg med eitt veldig gamal, og eg tok meg sjølv i å tenke: "Kor lenge borte frå politikken har eg vore?? Og er eg ikkje eigentleg fortsatt 1.vara til Stortinget??".
Bakgrunnen for oppslaga, er at eg er foreslått på 2.plass på nominasjonskomiteen sitt endelege forslag til fylkestingsliste for Oppland FrP. Nominasjonsmøtet er om nøyaktig to månader. 12.februar.
Eg trudde eg var gløymt som politikar etter at eg med brask og bram kunngjorde at eg ikkje gadd meir (som det så fint heiter), at eg no skulle få meg ein skikkeleg jobb og skulle finne meg sjølv og ikkje minst finne ut kva eg eigentleg trur på - innerst inne.
Og for ikkje å gløyme: mitt mest vellukka opptrinn som drama queen på eit nominasjonsmøte for fire år sidan.
Sjokket var difor stort då eg fekk førespurnaden om eg ville stille til fylkestingsvalet. Etter nokre tøffe runder med meg sjølv der eg tenkte fram og attende, kom eg fram til den noko overraskande konklusjon at eg faktisk hadde lyst. Sjølv om det er mange argument mot:
- Jobben eg har no, kan gjere at det kan bli ulike hattar å passe på. Dette treng ikkje vere eit problem for meg, men kan bli eit problem for mange andre (viss eg står for noko anna som jobbperson enn eg gjer som fylkespolitikar).
- Fylkestinget driv ikkje med politikk
- Eg treng lengre pause frå politikken for å finne meg sjølv og finne ut kva eg trur på
- Eg veit ikkje om eg blir i Vågå og Oppland ut året ein gong
Men argumenta eg kom med mot, er tulleargument, og det finst mange argument FOR som slår dei alle i hjel:
- Det er ikkje sikkert eg blir i jobben meir enn fram til valet, og då er det dumt å bruke ein midlertidig jobb som argument mot. Og om eg blir i jobben, er det berre meg sjølv som vil sette grenser for meg sjølv. Så lenge eg opptrer ryddig, går dette så fint som berre det. Det finst nok av folk i små samfunn med mykje fleire roller og hattar å passe på.
- At Fylkestinget ikkje driv med politikk må vel vere strålande viss eg er usikker på om eg vil drive med politikk. Då kan eg jo drive med kvasi-politikk til eg finn ut kva eg vil
- Eg er enno i villrede om enkelte ting, men ein ting står meir og meir klart for meg: Eg er ein liberalist. Eg har eit godt hjarte. Eg hatar urettferdigheit. Eg slår hardt ned på fordommar, forskjellsbehandling, og eg er prinipiell. Fridomsprinsippet står høgsast av alle prinsipp - det inneber retten til å bestemme over eige kropp og eige liv. Eg trur enno på det same som eg gjorde då eg meldte meg inn i FpU då eg var 17 år. Eg har riktignok blitt litt rundare i kantane og eg kan vere pragmatisk. Men engasjementet er der fortsatt. Sjølv om eg skal innrømme eg ikkje orkar å ha ein meining om alt lenger. Så når folk spør meg no om kva eg meiner om ting, så svarar eg berre: "Det bryr eg meg ikkje om" eller "Det gidd eg ikkje ha ei meining om".
- Eg blir kanskje ikkje i Vågå i fire år framover, men eg er blitt glad i Vågå. Og som Vågå-patriot meiner eg det er viktig at Vågå har ein representant i Fylkestinget. Ingen andre kandidatar frå dei andre partia kjem frå Vågå, og då stiller eg. Snill som eg er. Det er viktig at Vågå sine ønskjer blir representert også i Fylkestinget - til tross for begrensa oppgåver (og det er jo tross alt nokre viktige område att, som fylkesveger og vidaregåande skular). Så neste periode er det meg som kjem til å stå på krava for FV 453-Skogbygdsvegen eller dei andre dårlege fylkesvegene som finst rundt omkring.
Alt i alt, trur eg valet om å takke ja var rett. Så gjenstår det å sjå om eg blir vald då. For fyrste gong i mitt liv er eg ikkje nervøs og eg stresser ikkje i ein nominsjonsprosess. Eg har ikkje eit einaste verv att, veit ikkje om eg kjem meg på nominasjonsmøtet ein gong (delegat er eg i alle fall ikkje) og eg tenkjer at det er ikkje krise uansett kva som skjer - eg tykkjer berre det er stas å vere ønskja til å inneha eit verv som folkevald att.
PS: For ordens skuld: det blir med fylkestingscomeback. I kommunepolitikken blir det nok leeeenge før eg stiller opp att på nytt! :)
Bakgrunnen for oppslaga, er at eg er foreslått på 2.plass på nominasjonskomiteen sitt endelege forslag til fylkestingsliste for Oppland FrP. Nominasjonsmøtet er om nøyaktig to månader. 12.februar.
Eg trudde eg var gløymt som politikar etter at eg med brask og bram kunngjorde at eg ikkje gadd meir (som det så fint heiter), at eg no skulle få meg ein skikkeleg jobb og skulle finne meg sjølv og ikkje minst finne ut kva eg eigentleg trur på - innerst inne.
Og for ikkje å gløyme: mitt mest vellukka opptrinn som drama queen på eit nominasjonsmøte for fire år sidan.
Sjokket var difor stort då eg fekk førespurnaden om eg ville stille til fylkestingsvalet. Etter nokre tøffe runder med meg sjølv der eg tenkte fram og attende, kom eg fram til den noko overraskande konklusjon at eg faktisk hadde lyst. Sjølv om det er mange argument mot:
- Jobben eg har no, kan gjere at det kan bli ulike hattar å passe på. Dette treng ikkje vere eit problem for meg, men kan bli eit problem for mange andre (viss eg står for noko anna som jobbperson enn eg gjer som fylkespolitikar).
- Fylkestinget driv ikkje med politikk
- Eg treng lengre pause frå politikken for å finne meg sjølv og finne ut kva eg trur på
- Eg veit ikkje om eg blir i Vågå og Oppland ut året ein gong
Men argumenta eg kom med mot, er tulleargument, og det finst mange argument FOR som slår dei alle i hjel:
- Det er ikkje sikkert eg blir i jobben meir enn fram til valet, og då er det dumt å bruke ein midlertidig jobb som argument mot. Og om eg blir i jobben, er det berre meg sjølv som vil sette grenser for meg sjølv. Så lenge eg opptrer ryddig, går dette så fint som berre det. Det finst nok av folk i små samfunn med mykje fleire roller og hattar å passe på.
- At Fylkestinget ikkje driv med politikk må vel vere strålande viss eg er usikker på om eg vil drive med politikk. Då kan eg jo drive med kvasi-politikk til eg finn ut kva eg vil
- Eg er enno i villrede om enkelte ting, men ein ting står meir og meir klart for meg: Eg er ein liberalist. Eg har eit godt hjarte. Eg hatar urettferdigheit. Eg slår hardt ned på fordommar, forskjellsbehandling, og eg er prinipiell. Fridomsprinsippet står høgsast av alle prinsipp - det inneber retten til å bestemme over eige kropp og eige liv. Eg trur enno på det same som eg gjorde då eg meldte meg inn i FpU då eg var 17 år. Eg har riktignok blitt litt rundare i kantane og eg kan vere pragmatisk. Men engasjementet er der fortsatt. Sjølv om eg skal innrømme eg ikkje orkar å ha ein meining om alt lenger. Så når folk spør meg no om kva eg meiner om ting, så svarar eg berre: "Det bryr eg meg ikkje om" eller "Det gidd eg ikkje ha ei meining om".
- Eg blir kanskje ikkje i Vågå i fire år framover, men eg er blitt glad i Vågå. Og som Vågå-patriot meiner eg det er viktig at Vågå har ein representant i Fylkestinget. Ingen andre kandidatar frå dei andre partia kjem frå Vågå, og då stiller eg. Snill som eg er. Det er viktig at Vågå sine ønskjer blir representert også i Fylkestinget - til tross for begrensa oppgåver (og det er jo tross alt nokre viktige område att, som fylkesveger og vidaregåande skular). Så neste periode er det meg som kjem til å stå på krava for FV 453-Skogbygdsvegen eller dei andre dårlege fylkesvegene som finst rundt omkring.
Alt i alt, trur eg valet om å takke ja var rett. Så gjenstår det å sjå om eg blir vald då. For fyrste gong i mitt liv er eg ikkje nervøs og eg stresser ikkje i ein nominsjonsprosess. Eg har ikkje eit einaste verv att, veit ikkje om eg kjem meg på nominasjonsmøtet ein gong (delegat er eg i alle fall ikkje) og eg tenkjer at det er ikkje krise uansett kva som skjer - eg tykkjer berre det er stas å vere ønskja til å inneha eit verv som folkevald att.
PS: For ordens skuld: det blir med fylkestingscomeback. I kommunepolitikken blir det nok leeeenge før eg stiller opp att på nytt! :)
Kommentarer
Legg inn en kommentar