Så kom eg meg endeleg ut på ski. Hadde litt angst for at eg ikkje skulle finne skisporet, men det gjekk visst bra. Fine skispor - "trikkeskinnespor" har eg lært meg at det heiter. Konklusjonen etter skituren er at det eigentleg er ganske kjedeleg å gå på ski, men at det er bra trening. Og at eg føler meg dum. Og her er grunnane til at eg føler meg dum:
1. Alle eg møter på i løypa ser heilproffe ut. Dei har slike swix-uniformar og slikt heile gjengen, og det ser ut som det er verdas lettaste sak å gå på ski. Så ser dei på meg og smiler. Eg tenkjer dei gliser overberande av håplaust utstyr og håplaus teknikk. Eg har omsider bestemt meg for å gje blaffen. Eg hadde sett enno dummare ut om eg hadde hatt heilproft utstyr. Og uproff teknikk. Ikkje bra kombinasjon. Men blid er eg då. Berre sjå på bilete.
2. Eg kjem aldri til å skjønne meg på skismøring. I dag tok eg ein sjanse på både farge og kor eg skulle feste smøringa hen (vel, det er jo merka av smørefelt bak på skia mine, så er ganske idiotsikkert). I dag hadde eg flaks. Eg hadde både gli og feste.
3. Sjølv om ein har feste, hjelper ikkje det i oppoverbakker som er bratte. Eg hadde verkeleg ikkje trudd det skulle vere så hardt for armane. Kvifor ser eg aldri andre som vrir ansiktet i smerte når dei går oppover bakkar. Eg eig korkje tenikk eller styrke
4. Det skal liksom vere moro å køyre nedover. Det er også det. Til eit visst punkt. Når det begynner å svinge, og du skjønner at viss du ikkje kjem deg ut av "trikkeskinnesporet" kjem du til å brekke både ski og bein. Også må du berre tenke veldig fort på kva du skal gjere i desse skarpe svingane. For plutseleg kjem dei ein heilproff person i kondomdrakta si bak deg - klar for å skratte av deg, eller enno verre: spørje om eg treng hjelp!
5. Alle har skiboks eller skistativ. Eg har ingenting og må ha skia inni bilen. Alle ser slik at eg ikkje er eit friluftsmenneske.
Men når alt kom til alt, så var det vakkert også. Og når ein bestemmer seg for å gje blaffen i kva folk tykkjer, meiner og trur, og berre kose deg i naturen. Då er det eigentleg ganske fint. Med Robyn på full guffe på øyra, synge om tapt kjærleik og jamre over kor fælt livet er.
1. Alle eg møter på i løypa ser heilproffe ut. Dei har slike swix-uniformar og slikt heile gjengen, og det ser ut som det er verdas lettaste sak å gå på ski. Så ser dei på meg og smiler. Eg tenkjer dei gliser overberande av håplaust utstyr og håplaus teknikk. Eg har omsider bestemt meg for å gje blaffen. Eg hadde sett enno dummare ut om eg hadde hatt heilproft utstyr. Og uproff teknikk. Ikkje bra kombinasjon. Men blid er eg då. Berre sjå på bilete. 2. Eg kjem aldri til å skjønne meg på skismøring. I dag tok eg ein sjanse på både farge og kor eg skulle feste smøringa hen (vel, det er jo merka av smørefelt bak på skia mine, så er ganske idiotsikkert). I dag hadde eg flaks. Eg hadde både gli og feste.
3. Sjølv om ein har feste, hjelper ikkje det i oppoverbakker som er bratte. Eg hadde verkeleg ikkje trudd det skulle vere så hardt for armane. Kvifor ser eg aldri andre som vrir ansiktet i smerte når dei går oppover bakkar. Eg eig korkje tenikk eller styrke
4. Det skal liksom vere moro å køyre nedover. Det er også det. Til eit visst punkt. Når det begynner å svinge, og du skjønner at viss du ikkje kjem deg ut av "trikkeskinnesporet" kjem du til å brekke både ski og bein. Også må du berre tenke veldig fort på kva du skal gjere i desse skarpe svingane. For plutseleg kjem dei ein heilproff person i kondomdrakta si bak deg - klar for å skratte av deg, eller enno verre: spørje om eg treng hjelp!5. Alle har skiboks eller skistativ. Eg har ingenting og må ha skia inni bilen. Alle ser slik at eg ikkje er eit friluftsmenneske.
Men når alt kom til alt, så var det vakkert også. Og når ein bestemmer seg for å gje blaffen i kva folk tykkjer, meiner og trur, og berre kose deg i naturen. Då er det eigentleg ganske fint. Med Robyn på full guffe på øyra, synge om tapt kjærleik og jamre over kor fælt livet er.
Kommentarer
Legg inn en kommentar