Kunstfag er kosefag

Det er ikkje lett å seie at du ønskjer fleire timar i musikk og kunst og handverk når du veit at du blir skulda for å prioritere kos framfor fag i skulen. Slik er dessverre den politiske debatten blitt; retorikk er blitt viktigare enn forsking.

Når du får slått Pisa-resultat opp i ansiktet og må vise handling er det lettare å argumentere for at vi treng meir matte i skulen framfor kunstfag. Dette høyrast jo logisk ut – meir matte gjev betre resultat i matte, eller kva?

Verkelegheita er dessverre ikkje så enkel, og eg meiner at vi verkeleg begynner å sjå konsekvensane av redusert timetal i kunstfaga våre; auka skilnadar mellom elevane og utmotiverte elevar som ikkje ser vitsen med skulen.

I den politiske retorikken fungerer det betre å seie at vi skal satse meir på rekning, lesing og skriving framfor musikk og kunst og handverk. Politikarane overbyr kvarandre i kven som vil satse mest på lesing og realfag, og kven som vil gje mest pengar til etter- og vidareutdanning i ”dei viktige kjernefaga”.  

Som lærar i engelsk og norsk burde eg kanskje vere glad for at mange pratar om ”mine fag”. Det eg ønskjer for elevane mine er likevel ikkje meir norsk. Eg ønskjer meir musikk og meir kunst og handverk.

I 1974 var omlag tjue prosent av tida i skulen brukt på kunstfag. I dag er timetalet om lag 12 prosent. Søkinga til slike fag går ned, skulane slit med å få tak i kompetente lærarar og det blir ikkje satsa på desse faga ved dei institusjonane som utdannar lærarar.  Skuleeigarar føler heller ikkje dei får rom til å satse nok på kunstfag i ei tid der testing og samanlikning er blitt mantraet.

Det er nok forsking som viser at land som satsar tungt på kunstfag i skulen også gjer det betre i det vi reknar som basisfag. Internasjonal forsking syner at om du har god opplæring i og gjennom kunstfag, vil dette også føre til elevar som har betre resultat i lesing, skriving og rekning. I tillegg blir elevane gladare, meir motiverte og får auka sjølvkjensle.

Eg skulle ønskje meg ein politikar som sa i valkampen: ”No gjer vi som Finland! Vi innfører drama i norsk skule. Og samtidig doblar vi timetalet i musikk”. Eg veit det ikkje er lett å bli møtt med argument frå motstandarar om at du ønskjer å prioritere kosefag framfor kjernefag. Men vi må aldri let den lettvinte argumentasjonen vinne mot det som er fornuft.

All fornuft syner at viss du bruker drama i skulen, får du meir sjølvsikre elevar som blir vant til å ta ordet i forsamlingar og som følar seg tryggare i lesing og i kommunikasjon.

Det er også nok av forsking som viser akkurat det same.

Gje oss fleire timar i kunstfag og sats på desse faga i lærarutdanningane. Eg er sikker på at dette på lang sikt vil auke kompetansen i andre fag, og også gjere resultata våre på Pisa-undersøkingane betre. Kunstfag er ikkje ”kosefag” – kunstfag er fag som er ekstremt viktige for elevane sin utvikling og for at elevane skal ha varierte meistringsarenaer.

Eg er dessverre redd for at vi heller ikkje dei neste fire åra vil sjå politikarar som tør satse skikkeleg på kunstfag.  

Ingen politikarar tør å gjere det – fordi dei er redde for følgjande argument i neste valkamp: ”Regjeringa auka timetalet i kosefag framfor skikkelege fag”.

Publisert i Nationen 23. august 2013