Eg elskar ferie. Eg elskar å reise. Eg elskar charterturar. Eg elskar å ligge ved eit basseng eller på ei strand mens eg les bok og høyrer på musikk. Eg elskar varmen utover kvelden. Eg elskar å ete middag på restauranter. Eg elskar å nyte eit glas vin til solnedgangen. I eit anna land.
Eg elskar rett og slett Syden.
Eg elskar også draumen om Syden. Bestilling av turen er halve moroa. Lengselen etter å reise. Sjå på bileta av hotellet vi skal bu på og staden vi skal til. Glede seg til å reise. Å ha noko eg kan sjå fram til.
I år blir det ingen ferie. Og det gjer meg enormt deprimert. Eg har ingenting å sjå fram til, brukar eg å seie. Trond brukar å bli sint på meg når eg seier det. Og han meiner at, i tillegg til at vi har "alt" å sjå fram til, bør vi heller bruke pengane til alt som må fiksast i huset. Dessutan er det mykje finare i Valdres enn alle andre plassar, seier han.
Mest vanleg googlesøk for meg dei siste dagane har vore "Syden med baby" i alle moglege variantar. Kor gamal bør babyen vere før eg tek han med på ferie? Her finst det ikkje noko fasitsvar (sjølvsagt). Eg har likevel funne ut at tre månader er passe tid. Uti oktober-november-desember kan det forsvarast å ta med ein baby på tur har eg resonnert meg fram til, og eg tilpasser søk etter turar til det.
Eg ser på hotell. På plassar eg kan reise til. Eg har akseptert at eg aldri får med meg Trond til Thailand eller Mexico, men kanskje eg kan overtale han til å bli med til Gran Canaria? Det er tross alt ikkje så langt, sjølv om han nok meiner han er for kul for "Granka".
Eg drømmer om suite med direkte utgang til basseng. All inclusive hotell. Fem stjerners hotell. Spa. Treningsrom. Paraplydrinkar. Varme. Gåturar med vogn. Babysvømming. Eg og babyen i vatn. Vi smiler og er lykkelege. Eg elskar dette livet, og det gjer sjølvsagt babyen (som altså endå ikkje er født, om de lurte) også.
Eg ser på alternativ. Ser at det allereie begynner å bli utseld slike drømmerom med direkte utgang til basseng. Sier til Trond; "Vi må bestille no! Det hastar". Han ser dumt på meg. Lurer på om det har rabla for meg.
Og ja; eg veit vi må vente. Til babyen har kome. Til vi veit korleis livet blir. At om maks to veker er det ikkje lenger mine eigne ønskjer og drømmer som skal bli prioritert. Sukk!
Eg veit også at babyen ikkje kjem til å glede seg til Sydentur, slik som eg vil gjere. At han ikkje kunne brydd seg mindre om han er i Syden eller her heime. Antageligvis er det aller beste for han å vere heime. Ferietur det fyrste året er mest for min del - ikkje for han sin del.
Men inntil vidare lev eg med drømmen. Drømmen om den smilande babyen og meg i eit basseng. Eg er lykkeleg og då er babyen lykkeleg.
Trond ligg og halvsøv med ein øl, og tenkjer plutseleg at dette livet ikkje er så aller verst, og at vi kan tilbringe permisjonstida i varme strøk i staden for i vintertunge Heggenes.
I drømmen min er vi nemlig verdas lykkeligaste vesle familie, som slappar av i eit basseng og høyrer palmesusen i det fjerne.
Eg elskar rett og slett Syden.
Eg elskar også draumen om Syden. Bestilling av turen er halve moroa. Lengselen etter å reise. Sjå på bileta av hotellet vi skal bu på og staden vi skal til. Glede seg til å reise. Å ha noko eg kan sjå fram til.
Her er eg lykkeleg. I Syden. I fjor. Det blir med drømmen i år.
I år blir det ingen ferie. Og det gjer meg enormt deprimert. Eg har ingenting å sjå fram til, brukar eg å seie. Trond brukar å bli sint på meg når eg seier det. Og han meiner at, i tillegg til at vi har "alt" å sjå fram til, bør vi heller bruke pengane til alt som må fiksast i huset. Dessutan er det mykje finare i Valdres enn alle andre plassar, seier han.
Mest vanleg googlesøk for meg dei siste dagane har vore "Syden med baby" i alle moglege variantar. Kor gamal bør babyen vere før eg tek han med på ferie? Her finst det ikkje noko fasitsvar (sjølvsagt). Eg har likevel funne ut at tre månader er passe tid. Uti oktober-november-desember kan det forsvarast å ta med ein baby på tur har eg resonnert meg fram til, og eg tilpasser søk etter turar til det.
Eg ser på hotell. På plassar eg kan reise til. Eg har akseptert at eg aldri får med meg Trond til Thailand eller Mexico, men kanskje eg kan overtale han til å bli med til Gran Canaria? Det er tross alt ikkje så langt, sjølv om han nok meiner han er for kul for "Granka".
Eg drømmer om suite med direkte utgang til basseng. All inclusive hotell. Fem stjerners hotell. Spa. Treningsrom. Paraplydrinkar. Varme. Gåturar med vogn. Babysvømming. Eg og babyen i vatn. Vi smiler og er lykkelege. Eg elskar dette livet, og det gjer sjølvsagt babyen (som altså endå ikkje er født, om de lurte) også.
Eg ser på alternativ. Ser at det allereie begynner å bli utseld slike drømmerom med direkte utgang til basseng. Sier til Trond; "Vi må bestille no! Det hastar". Han ser dumt på meg. Lurer på om det har rabla for meg.
Og ja; eg veit vi må vente. Til babyen har kome. Til vi veit korleis livet blir. At om maks to veker er det ikkje lenger mine eigne ønskjer og drømmer som skal bli prioritert. Sukk!
Eg veit også at babyen ikkje kjem til å glede seg til Sydentur, slik som eg vil gjere. At han ikkje kunne brydd seg mindre om han er i Syden eller her heime. Antageligvis er det aller beste for han å vere heime. Ferietur det fyrste året er mest for min del - ikkje for han sin del.
Men inntil vidare lev eg med drømmen. Drømmen om den smilande babyen og meg i eit basseng. Eg er lykkeleg og då er babyen lykkeleg.
Trond ligg og halvsøv med ein øl, og tenkjer plutseleg at dette livet ikkje er så aller verst, og at vi kan tilbringe permisjonstida i varme strøk i staden for i vintertunge Heggenes.
I drømmen min er vi nemlig verdas lykkeligaste vesle familie, som slappar av i eit basseng og høyrer palmesusen i det fjerne.
Kommentarer
Legg inn en kommentar